KNEBLET: Dette trollet er utsatt for knebling. Foto: Oda Rygh
KNEBLET: Dette trollet er utsatt for knebling. Foto: Oda RyghVis mer

Du trenger ikke være anonym for å gjøre internett ukoselig

Om å temme troll og røkte debatter.

Kommentar

Dagbladet forsvarer anonymitet i kommentarfeltene av rent prinsipp. En rask gjennomgang av begrunnelsene er at anonymitet er en nødvendighet for pressen, at det er lange tradisjoner for anonyme meningsinnlegg, at visse temaer ikke kan belyses uten at det er mulighet for anonymitet, og at kommentarfeltene er en del av avisen og derfor ikke bør behandles noe særlig annerledes. Motargumentet er gjerne at fullt navn fører til at folk oppfører seg bedre.

Dette med ekte navn eller ikke ekte navn er helt ærlig en litt merkelig debatt for de av oss som husker internett i gamledager. Særlig argumentet om at fullt navn automatisk fører til bedre debattskikk. Usenet, messageboards, talkers, IRC-kanaler og MUDs hadde alle helt anonyme rom med helt ok tone, gjerne med litt moderatorvirksomhet på frivillig basis, men ellers uten noe overoppsyn. Dette var elitistinternett. Og er til en viss grad det fremdeles.

De mer konservative internettbrukerne fra aller lengst siden hevder at det var september 1993 alt gikk feil med nettdebatten. I USA starter universitetene i september, og før 1993 var det først og fremst via universiteter at folk fikk tilgang til internett. Hver september kom det en ny pulje med folk som aldri hadde vært på internett før inn på Usenet. Og det tok en god stund før de var integrert kulturmessig. Det var den etablerte «nettiketten» som ikke eksisterte hos de nye brukerne. I september 1993 åpnet AOL for mange flere kunder, og det plutselig enorme inntaket av folk som ikke var vant med de sosiale normene og kulturen førte til en mye dårligere stemning og usosial oppførsel. Man tok inn for mange for raskt og integrerte ikke de som var her fra før.

Artikkelen fortsetter under annonsen

September tok aldri slutt. I dag er datoen 7948/11/1993.

Dette er spøkefullt, men alvorlig. Anonymitet er ikke en uting om det er en intern justis eller en god kultur. De av oss som har vært med på en del anonyme/pseudonyme fora er det gjerne fremdeles og vi ser kulturforskjellen fra rom til rom. I visse tilfeller er kulturforskjellene bare et utslag av tema. Fotball og religion går gjerne litt hetere for seg enn sportsfiske.

Og her har vi en av grunnene til en av de litt mer obskure konvensjonene dagbladet har i moderering: Det er mye større takhøyde for hete innlegg i felter under sportssaker. Det skal jo være lov å være supporter. Dessuten er dommern iddiot.

På den motsatte siden har internettkulturen beveget seg mer og mer i retning fulle navn på internett. Antagelig presset på av facebook og av at en nettidentitet nå ses på som en del av din identitet vekk fra tastaturet. Det er helt greit å ha bloggposter om fagområdet ditt ute i ditt eget navn, for eksempel. Et ok resultat på et google-søk og en linkedin-profil er nå en vanlig del av en ansettelsesprosess.

Man skulle kanskje tro at det å risikere «rusk i google» ville gjøre at folk holdt seg litt mer i skinnet. Men dengang ei. La oss ta for oss facebook. Dagbladet meninger og dagbladet.no har hver sin side der. Som medier flest er det å dele på sosiale medier en viktig del av strategien vår, og å se at ting eksploderer og blir spredt og kommentert mye er motiverende. Da vet vi folk engasjerer seg mer enn å klikke på overskriften og at vi har truffet.

Men facebook kommer også med noen utfordringer. Når vi legger ut kan folk kommentere. Vi har skapt oss et nytt kommentarfelt. Her kreves det fullt navn og folks profiler har gjerne info som familierelasjoner, arbeidsgiver og bilder av barn. Og det stopper ikke folk fra å si de mest horrible ting på offentlige tråder. I et par saker nylig (i NAV-serien og om Rotmo) har vi på et tidspunkt måtte holde et nærmere øye med facebooksidene våre enn med kommentarfeltene på Dagbladet. Vi er veldig glad for å ha veldig mange følgere på facebook som engasjerer seg, men det fører med et voksende ansvar som vi er oss bevisst. Vi har muligens ikke et juridisk ansvar for facebooksidene våre, men det er veldig lite kjekt med truende språkbruk, rasisme og ren personhets likevel.

Er facebook utsatt for «september»? Det er jo en lett teori å gripe etter med tanke på facebooks eksplosive vekt i demografier som ikke er internettvante. Eller kanskje facebooks sikkerhetsinnstillinger er så obskure at folk antar de skriver «privat». Eller muligens ser mange ikke på nettidentiteten sin som noe som kan ha en effekt på den virkelige verden. Det siste er ihvertfall nærliggende å tenke når undertegnede har fått voldtektstrusler fra mann med facebookprofil som inkluderer arbeidsgiver og kone.

På den andre siden har jeg hatt rolle som moderator i Dagbladets kommentarfelt i et halvår nå, og har (nær sagt overraskende nok) ikke fått en eneste truende mail eller melding fra sure anonyme folk som er blitt sletta eller blokkert. Det er et lite mindretall som lager fullstendig kaos i nettdebatter. Resten av debatttonen er bare snakk om interne normer.

Det tar litt tid å røkte gode kulturer, men det kan nok slås fast at å kreve fullt navn på nettdebattanter og så anta at det kommer til å ordne saken av seg selv ikke er veien å gå.