FORHERDET ATEISME: Den kristne skapelsen, som skildret av Michelangelo i det sixtinske kapell, har ikke evolusjonsteoretikeren Richard Dawkins noen tro på. Han forklarer all meningsmotstand som vranglære - ikke ulikt fundamentalismen han vil til livs. Foto: AP / NTB Scanpix.
FORHERDET ATEISME: Den kristne skapelsen, som skildret av Michelangelo i det sixtinske kapell, har ikke evolusjonsteoretikeren Richard Dawkins noen tro på. Han forklarer all meningsmotstand som vranglære - ikke ulikt fundamentalismen han vil til livs. Foto: AP / NTB Scanpix.Vis mer

Du trenger ikke være religiøs for å ha problemer med Dawkins' ateisme

Evne til logisk tenkning holder lenge.

Meninger

IDEER: Med nylig utgitte «An Appetite for Wonder: The Making of a Scientist» gjør Richard Dawkins rede for oppveksten i Nairobi og hvordan nysgjerrighet på naturvitenskap ledet ham vekk fra barnetroen. Selv om hans seinere kamp mot religionsutøvelse skal være forbeholdt andre bind av memoarene, setter han allerede her premissene for sin strenge ateisme og sin like urokkelige vitenskapstro: Hvordan Charles Darwin kom inn i livet hans og dyttet en annen skjeggete fyr ned fra tronen.

Fram til syttenårsalderen var han riktignok en ivrig kirkegjenger, og Dawkins mer enn antyder at den seinere overbevisningen er mer moden, og likeledes mer rasjonell, enn barnets forestillingsverden. Til tross for at man kan stille seg tvilende til enhver overbevisning som inntrer i syttenårsalderen, og som siden forblir sementert, er det mer problematisk at Dawkins synes å ha glemt at han allerede i «The God Delusion» kritiserte forfatteren C.S. Lewis for å benytte seg av en tilsvarende retorikk — vel å merke med motsatt fortegn — i sine kristen-apologetiske tekster: Jeg pleide å være ateist, men...

På verdensbasis finnes det i dag anslagsvis 2 milliarder kristne, 1,5 milliarder muslimer og 14 millioner jøder (i tillegg til alle andre trosretninger som ikke gir Dawkins like sterk hodepine). Som «religions-viter» hevder Dawkins likevel at alminnelige troende knapt eksisterer, mens han gir definisjonsmakten til de enkelte fundamentalister som preger nyhetsbildet. Majoriteten av troende er sånne som likner Osama bin Laden og ayatollah Khomeini, hevder Dawkins og følger opp med ytringer som ikke kan forstås som annet enn muslimfiendtlige.

Tilsvarende viser han en like begrenset forståelse for blasfemi når han, med basis i et ateistisk slagord, omtaler det som en forbrytelse uten uskyldige ofre. Når han videre sammenlikner angrepene mot Gud med hardbarket restaurant-kritikk, er retorikken også typisk dawkinsk: Restauranteiere har tross alt har følelser, skriver han, og de eksisterer. Analogier er effektive, men de er også upresise når hensikten er å nærme seg en ugjendrivelig sannhet. Nådeløse restaurantanmeldelser rammer utvilsomt restauranteiere, men dessuten kokker og servitører ved samme sted. En kritikk av Gud derimot, rammer ikke et eventuelt allmektig vesen, men mange av de 3,5 milliardene som tror på ham.

En skarp kritiker av Dawkins er den marxistiske litteraturteoretikeren Terry Eagleton. Med boka «Reason, Faith, and Revolution» kaster han seg inn i religionsdebatten, og med typisk britisk vidd påpeker han at en forherdet ateisme har begynt å tære på Dawkins? skrivestil og gjort setningene mer doktrinære. Like lakonisk slår Eagleton fast at uten Gud ville Dawkins vært arbeidsløs.

Forsvaret for religion kommer tilsynelatende fra uventet hold, men for Eagleton er det ikke noen motsetning mellom religionens budskap om nestekjærlighet, det revolusjonære ved Kristus-skikkelsen, og en marxistiske overbevisning. Til tross for en katolsk oppvekst er det tvilsomt at Eagleton selv er dypt troende, men hans viktigste poeng er snarere å påpeke at det ikke finnes et skarpt skille mellom tro og fornuft, religion og vitenskap, framfor å misjonere. Å si at vi ikke trenger tro etter vitenskapens frammarsj, skriver Eagleton, er det samme som å si at det er unødvendig å lese Tsjekhov etter opprettelsen av sosiologi.

Eagleton humrer videre og hevder at Dawkins? tørst etter «sannhet» er som en nevrose: Det er som han som må kjøpe flere kopier av morgenavisa for å sjekke at det som står skrevet faktisk er sant. Med dette Wittgenstein-sitatet mener selvfølgelig ikke Eagleton å motstride Dawkins når han — i tråd med god vitenskapelig metode — hevder at empiriske bevis gyldiggjør en hypotese. Snarere antyder Eagleton at Dawkins har for stor tiltro til sine empiriske bevis, og at det ikke hjelper om man kopierer det samme beviset flere ganger. Dawkins synes også å ha glemt at enhver hypotese i første omgang gjerne baserer seg på en antakelse, og at denne hypotesen seinere kan forkastes til fordel for en ny hypotese, ved eventuelle nye bevis.

I tråd med et slikt vitenskapsideal er det i dag umulig å ta avstand fra Darwins evolusjonsteori uten å henfalle til kreasjonisme. Før Darwin hadde teologen og filosofen William Paley hevdet at all tilsynelatende design i naturen var et bevis for Guds eksistens. For eksempel viser han til hvordan fisken og mennesket har forskjellige øyne, tilpasset miljøet de lever i. Det er blant annet dette Darwin lar seg inspirere av. Metoden er den samme, men teorien om seleksjon — at de individene som til enhver tid er de best tilpassete, er de som fører genene videre — gjør Gud overflødig.

I boka «The Blind Watchmaker» gjør Dawkins en formidabel innsats for å formidle og videreføre arven fra Darwin, samtidig som han legger grunnlaget for den seinere religionskritikken. Bokas tittel er åpenbart et ordspill på Paleys berømte gudsbevis. I «Natural Theology» (1802) innleder Paley med å sammenlikne ei klokke og en stein. Finner man en stein ute i det fri, skriver Paley, er det merkelig å skulle spørre hvor steinen kommer fra, men finner man ei klokke, stiller man umiddelbart dette spørsmålet. Like automatisk slutter man at klokka må være laget av en urmaker, selv om man ikke har møtt en urmaker engang. Finnes det derfor en designer bak steinen også? Spørsmålet strever religionsfilosofien fremdeles med !å besvare.

I «The God Delusion» nevnes Paley bare én gang, og Dawkins drøfter design-argumentet på en karikert og overflatisk måte. I begynnelsen av «The Blind Watchmaker» plukker han ganske riktig flere av Paleys argumenter fra hverandre. Blant annet påpeker Dawkins — ironisk nok — at analogien med steinen og klokka er upresis, men for å overbevise overser han stedene hvor Paley argumenterer for en designer med basis i universets og fysikkens lover. Dawkins vender riktignok tilbake til dette temaet i «The God Delusion», men igjen er bildet han gir av sine meningsmotstandere overflatisk og karikert, mens premissene han setter som oftest får stå ukommenterte.

Selv om Paleys forståelse av astrofysikk er utdatert, har hypotesen hans — eller en videreutvikling av denne — fremdeles stor aktualitet for dagens filosofer. Ved hjelp av fysikeres beregninger om universets lover forsøker filosofer å besvare spørsmålet om det kan finnes en designer, og sannsynligheten for at Big Bang skulle resultere i et livgivende univers danner grunnlaget for et av de viktigste regnestykkene. Til sammenlikning er det mye mer sannsynlig å få sju rette i lotto hver uke så lenge man lever.

Det logiske resonnementet som følger — umulig å overse hvis man vil betegne seg selv som et rasjonelt menneske — kalles «the argument from fine-tuning» og sier at det er mer sannsynlig at universet er blitt til med en designer enn uten. Men i likhet med alle andre utledninger forutsetter dette noen gitte premisser. I dette tilfellet må man blant annet akseptere at intelligent liv (gjerne mennesker) har en iboende verdi, og at man derfor kan trekke et distinkt skille mellom vårt livgivende univers og alle andre tenkelige universer som ville vært øde.

Selvfølgelig kan man avstå fra å tro på premissene som ligger til grunn, som for eksempel at mennesker har en iboende verdi, men det er også en påstand som trenger begrunnelse. For Dawkins er Paleys urmaker blitt til naturens blinde kraft som hos Darwin, men til forskjell fra Darwin har han sluttet å spørre. Dawkins viser seg derfor som en blind dogmatiker, like urokkelig som fundamentalistene han ønsker å motbevise.

• Olav Løkken Reisop er forfatter og litteraturanmelder i Dagbladet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook