Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Du trenger ikke vente på «Lykkeland» sesong to. Den er allerede her

«Lykkeland» handler om hvordan olja ble en velsignelse for Norge. Sesong to pågår nå, og handler om hvordan oljeeventyret skal få en lykkelig slutt, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Norsk olje- og gassnæring elsker å vise til NRK-serien «Lykkeland». Bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass har masseprodusert reklamevideoer for ulike sider ved norsk velstandsutvikling, og hektet på emneknaggen #lykkeland. Jeg deler på en måte entusiasmen, og har benket meg for å følge den glimrende, karakterdrevne serien.

Men det er én side ved «Lykkeland» som egentlig passer dårlig med PR-strategien til oljenæringen.

Noe av seriens styrke, og årsaken til tiltrekningskraften på oss seere, er at den viser hvordan kløktige, norske myndigheter sto imot presset fra utenlandske oljeselskaper. Slik kunne vi bygge opp en egen industri, og sikre oss mest mulig av inntektene selv. Skriking og hoiing, cowboyhatter og lisseslips, det vippet ikke vår mann av pinnen.

I dag forgår det en liknende kamp, men på andre premisser. Mens visjonære, norske politikere på 60- og 70- tallet kjempet for en norsk industri og fellesskapets ressurser, er det vissheten om at det hele snart må ta slutt som nå former ideene om framtida. Og hoiingen kommer ikke på bred sørstatsdialekt, men på kav finnmarking fra Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Norsk olje og gass.

Norske myndigheters viktigste oppgave i dag, i møte med en ivrig og ressurssterk bransje, er å sikre at det norske oljeeventyret ikke ender i et mareritt. I marerittet sitter vi som den siste på markedet, og tilbyr en vare som stadig færre vil etterspørre. I marerittet er vi en olje- og gassavhengig økonomi på vei mot 2050, hvor utslippene i verden skal halveres. I et slikt scenario vil olje- og gass-virksomheten kunne ødelegge like mye for norsk økonomi, som den har vært en velsignelse til nå. Norge må få flere bein å stå på, oljen må fases ut og utslippene må ned. Det skjønner stadig flere. De politiske kampene for å få det til utkjempes nå på et lite konferansehotell på Hadeland under regjeringsforhandlingene mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF.

«Lykkeland» sesong to har mange dramatiske og fine scener. På Litteraturhuset i går formiddag sto Schjøtt-Pedersen og foredro om nye rekordinvesteringer i norsk olje- og gassvirksomhet. Forutsatt, selvsagt, at regjeringen ikke endrer på rammebetingelsene. Da går det galt. Akkurat som Shell-representanten i «Lykkeland» sesong én stormer ut av salen når Rogalands-benken stemmer for et norskvennlig forslag, vil Schjøtt-Pedersen reagere med forferdelse dersom Venstre får gjennom sitt krav om skjerpelser i oljeskatteregimet under regjeringsforhandlingene, eller en begrensning av nye av letearealer.

Sesong én har en interessant, politisk dimensjon. Den handlekraftige og pragmatiske Høyre-ordføreren i Stavanger, Arne Rettedal, omfavner Arbeiderpartiets ideer om en nasjonalt orientert oljepolitikk. I vår tid er det stadig flere politikere som omfavner grønne ideer.

Det handler kanskje om tidsånd, det handler om utvikling i folkelig opinion (1/3 vil nå ha slutt på mer norsk oljeleting), men det handler først og fremst om nakne fakta. FNs klimapanels 1,5-gradersrapport i fjor høst viser at det er stor forskjell på å stoppe den globale oppvarmingen ved 1,5 grader og 2 grader. Det får konsekvenser for oljelandet. 1,5-gradersmålet gir plass til langt mindre olje og gass enn 2-gradersmålet. Før jul la også regjeringens Klimarisikoutvalg fram sin rapport. Utvalget anbefaler systematisk rapportering på klimarisiko i offentlig og privat virksomhet, og peker særlig på behovet i petroleumssektoren. Regjeringen må etablere, vedlikeholde og offentliggjøre et sett scenarioer for oljepriser, gasspriser og CO2-priser, som reflekterer ambisjonene i Paris-avtalen. Dette grepet vil måtte tas inn som en del av plattformen til den nye regjeringen, og det bør være klima- og miljødepartementet som administrerer det.

Løpende økonomisk risikovurdering av planlagte olje- og gassprosjekter vil sikkert oppleves som nok en trussel for bransjen. Det strammer seg til. Hoiingen vil fortsette. Men det er ingen grunn til at oljebransjen skal bli noen badguy i sesong to av «Lykkeland» heller, hvis de som i sesong én aksepterer begrensningene samfunnet setter. Og alle ser jo det: den sjarmerede finnmarkingen Karl Erik Schjøtt-Pedersen har alle egenskaper til å bli antagonisten som snur og blir helt i løpet av sesong to.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.