BLE LAM: Cecilie Bjørndal ble lam etter en bilulykke – fordi en lastebilsjåfør brukte mobiltelefonen i fart. Hva gjør at du tror at du har full kontroll? spør hun i denne kronikken. Her med hunden Leah Isadora. Foto: Sigve Nedredal
BLE LAM: Cecilie Bjørndal ble lam etter en bilulykke – fordi en lastebilsjåfør brukte mobiltelefonen i fart. Hva gjør at du tror at du har full kontroll? spør hun i denne kronikken. Her med hunden Leah Isadora. Foto: Sigve NedredalVis mer

Debatt: Mobilbruk i bil

Du vet det er farlig, så hvorfor bruker du mobiltelefonen i bilen?

Jeg lever med konsekvensen av mobilbruk i bil. Ikke fordi jeg har vært så dum at jeg har gjort det selv, men fordi jeg tilfeldigvis var på feil sted da en lastebilsjåfør trodde han hadde kontroll.

Meninger

Til deg som bruker mobiltelefon når du kjører bil: Du vet det er farlig, du vet at du tar blikket vekk fra veien og du vet hva konsekvensen kan bli.

I loven står følgende:

«Det er forbudt å taste og surfe på mobilen mens du kjører bil. Du kan starte opp og avslutte en samtale dersom mobiltelefonen befinner seg i en holder, eller kan styres via håndfrie løsninger som en knapp på rattet eller liknende.»

Blir du tatt med mobilen i hånden må du punge ut med 2300 kroner i bot. Om du kommer over i motsatt kjørebane av samme grunn, ryker lappen – og da er prisen plutselig 15 store lapper.

Du kan kræsje, du kan skade deg selv eller andre. I verste fall dreper du noen.

Så hva er det som gjør det så enkelt å likevel gjøre det. Hva gjør at du tror at du har full kontroll?

La oss si at du kjører i 80 km/t og ser ned på mobilen for å åpne en melding. Det tar i gjennomsnitt 25 sekunder å lese en melding. På den tiden har du kjørt 550 meter. Kjører du i 60 km/t og ser ned i tre sekunder (noe som tilsvarer at du bare så vidt rekker å se på telefonen) har du lagt bak deg 69 meter. Du sitter i en potensiell drapsmaskin på hjul og tror at du har full kontroll uten at du har det. Det du har, er flaks – en flaks du skal være glad du har hatt til nå, for det er ikke gitt at du har det neste gang. Du spiller russisk rulett med livet.

Du kan ikke forberede deg på hvordan det er å ta på seg ansvaret for at et annet menneske har mistet livet eller blitt skadet. «Tiden leger alle sår» gjelder ikke her, du må leve med det resten av livet.

Tenk deg at du er 19 år. Du har hele livet foran deg og det er mye du har lyst til. Alt går etter planen, men plutselig en dag havner du i en ulykke og ligger der og tenker «Er dette en drøm? Har dette virkelig skjedd? Dette leser man jo bare i avisene, det skulle jo ikke skje meg». (Vi vet jo allerede at du tror at det ikke kommer til å skje med deg). Deretter våkner du en måned senere, omtåket og med et rør i halsen som gjør at du ikke kan prate. Du har vært i koma og får beskjed om at du er lam og aldri kommer til å kunne gå igjen. «Å faen, that sucks».

Opptreningen er beinhard, og det er vanskelig å holde motivasjonen oppe. Det å smøre sin egen mat blir en seier, og når du for første gang klarer å ta på deg sko igjen, ja, da gråter du av glede.

Fornektelse, sinne, forhandlinger,depresjon og aksept – fem stadier av sorg over noe du har mistet. Det er litt som å miste noen man er glad i, bare at du har mistet en del av deg selv. Du vokste opp som alle andre, du krabbet, gikk, løp og hoppet.

Hva nå?

Livet er ikke rettferdig og det kommer det heller aldri til å bli. Man må kjempe og til syvende og sist har man ikke noe annet valg enn å stå i det uansett hvor vanskelig, tøft og skummelt det er.

Ingen har fortalt hva det innebærer å være lam, bortsett fra at man ikke kjenner noe og ikke kan bevege på beina. SURPRISE!

Nervesmerter, fantomsmerter, spasmer, varmereguleringen i kroppen fungerer ikke lenger, fare for blodpropp, sittesår, overbelastning, medisiner, infeksjoner. Og ikke minst, tarmen blir lam, og man kan ikke styre lukkemusklene nedentil.

Og hva innebærer alt dette egentlig?

Det er rett å slett en evig kamp mot kroppen og en vanvittig stor jobb for hele tiden å passe på at alt er som det skal være. Er du flink nok til å passe på så du ikke skader deg? Holder du kroppen varm nok? Har du husket støttestrømpene? Har du drukket nok? Har du klart å våkne for å snu deg om natten? Er kateteret tett? Er tarmene tømt, slik at du er trygg?

Alt man skulle gjort for å kunne gå på do selv igjen. Nå må du sitte i en stol på badet med hull til rumpa, mens en eller annen tilfeldig person fra hjemmesykepleien sitter og fysisk plukker avføringen ut av deg med fingrene. Hun har det travelt og må videre til neste. «Men jeg tror det er mer som må ut». Hun drar likevel. Resultatet er at du noen timer senere sitter i din egen avføring og ringer til hjemmesykepleien om at du trenger hjelp og får til svar at de kan komme om to timer. 19 år. Angst.

Verdighet, hva er det?

Årene som følger er tøffe, men du overlever både fysisk og psykisk. Hvorfor var det likevel ingen som fortalte deg at det kom til å bli sånn?

Blodforgiftninger, blodoverføringer, nær døden-opplevelser, infeksjoner, tette kateter og urinlekkasjer. Operasjon etter operasjon, den ene tøffere enn den andre. Du spyr, gråter og blør, men klarer likevel å holde motet oppe. Smerteterskelen din øker betraktelig i takt med årene og erfaringen du legger bak deg. Hvordan kan man oppleve så mye og likevel være så sterk?

Du har ikke et valg.

Jeg lever med konsekvensen av mobilbruk i bil. Ikke fordi jeg har vært så dum at jeg har gjort det selv, men fordi jeg tilfeldigvis var på feil sted da en lastebilsjåfør trodde han hadde kontroll.

Dette er min historie. Jeg er lam fra midjen og sitter i rullestol. Stolen i seg selv er ikke et problem, den er jo faktisk både praktisk og til tider dritkul. Jeg har alltid med egen stol og skoene ser like nye ut etter ti år. Jeg er nokså fornøyd med det, egentlig.

Jeg har et fantastisk liv i dag og ville ikke vært det foruten, men det har hatt sin pris å komme seg dit jeg er i dag. Og – det du leser her er bare en brøkdel av det jeg har opplevd og hva jeg må slite med hver eneste dag resten av livet.

Det kunne vært deg, et familiemedlem eller noen du er glad i.

Det kan og kunne vært hvem som helst så lenge vi fortsetter å være så ufattelig dumme i trafikken.

Vi har bare ett liv, så la oss ta vare på det.

Og du, hva er det som er så viktig på telefonen egentlig?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook