Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «Voksne mennesker» - Marie Aubert

Du vil skamrødme når du leser denne

Auberts hovedperson er så stusslig og lite sympatisk at det er en lidelse å lese.

GJØR SUKSESS: «Voksne mennesker» er Marie Aubert andre bok. Den er solgt til Sverige, Danmark og Tyskland allerede før utgivelsen i Norge. Foto: Agnete Brun
GJØR SUKSESS: «Voksne mennesker» er Marie Aubert andre bok. Den er solgt til Sverige, Danmark og Tyskland allerede før utgivelsen i Norge. Foto: Agnete Brun Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den førti år gamle arkitekten Ida sitter på buss på vei til hytta på sørlandskysten. Hun skal feire morens 65-årsdag sammen moren og hennes nye venn, samt sin søster, svoger og hans lille datter fra et tidligere ekteskap. Den nokså sedate og sykelige lillesøsteren venter på hytta med en gledestrålende nyhet. Hun har etter mange forsøk endelig blitt gravid.

Ida prøver å skjule sin dype frustrasjon. Hun kommer selv rett fra et legebesøk i Göteborg, der hun har planer om å fryse ned et egg i tilfelle hun skulle treffe en mann som vil ha barn med henne.

Vi skjønner raskt at helgeoppholdet ikke blir noe idyll. Etter hvert antar det nærmest creepy dimensjoner.

«Voksne mennesker»

Marie Aubert

5 1 6
«Lekende og elegant romandebut»
Se alle anmeldelser

Ydmykelser og desperasjon

«Aleneheten er en sirkel som blir større og større», fastslår Ida med en av bokas mange gode bilder, og temaet er like velkjent som det er hot; barnløshet, sårbarhet, stille desperasjon: I jegform avdekkes det et ensomt liv der venner får familie og barn, mens hun selv kun går fra det ene mislykkede forholdet til det andre.

Vi får tilbakeblikk til utallige ydmykende one-night stands med «gifte og samboende og uinteresserte og uinteressante menn».

Etter hvert avdekkes en dyp sjalusi mot søsteren, som alltid har fått morens oppmerksomhet, til tross for at Ida alltid har vært flink og pen og pliktoppfyllende. Det kommer også fram at søsteren og svogeren har planer om å kjøpe Ida ut av barndomshytta, med morens støtte.

En skulle tro vi ville fått sympati med Ida. Sånn er det ikke. Boka kan minne om psykologisk krim, der Aubert skriver fram sider ved jeg-personen som er så usympatiske at det er etter hvert nesten er vanskelig å lese. For Ida er intrigant. Hun allierer seg med søsterens stedatter, og bygger opp enhver latent konflikt som hun aner ligger der. Etter hvert egler hun seg også inn på sin svoger. Det hele topper seg i en hendelse som er uhyre drøy.

Uhørte handlinger

Da Marie Aubert debuterte som novellist med samlingen «Kan jeg bli med deg hjem» (2016), ble boka en av den høstens snakkiser. I likhet med «Voksne mennesker» den handlet også den om sjalusi, ensomhet, utroskap, mislykket kjærlighet. Også der skrev hun fram tvetydige jeg-personer som begikk til dels uhørte handlinger.

Og det er her Auberts styrke ligger også i denne kortromanen. Hun skriver lekende lett og ganske selvsagt om de mest skambelagte temaer, og som leser rødmer jeg nærmest på hovedpersonens vegne, så stusslig og infam er hun. Dialogene er elegante, det samme er skildringen av det psykologiske samspillet mellom de ulike personene. Dette krypende ubehaget, alle konflikter som rører seg mellom mennesker. Idas forgjeves forsøk på å bli elsket.

«Voksne mennesker» er i og for seg ingen stor roman. Mer en langnovelle med novellistisk antydninger og en åpen og litt for brå avslutning. Akkurat der har Aubert mye å gå på i et helt sikkert solid og særegent framtidig forfatterskap.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!