Anmeldelse Film «Once Upon A Time In Hollywood»

Du vil være takknemlig for å ha blitt mørbanket av Quentin Tarantino

«Once Upon A Time In Hollywood» lyser av overskudd

ONCE UPON A TIME IN HOLLYWOOD: For første gang er Hollywoods kanskje to største mannlige stjerner sammen på lerretet. Vis mer

«Once Upon A Time In Hollywood»

5 1 6

Drama/action/komedie

Regi:

Quentin Tarantino

Skuespillere:

Leonardo diCaprio, Brad Pitt, Margot Robbie, Al Pacino

Premieredato:

16. august 2019

Aldersgrense:

TBA

Orginaltittel:

«Once Upon A Time In Hollywood»

«Du vil være mørbanket og takknemlig for det»
Se alle anmeldelser

CANNES (Dagbladet): Det er noe med denne tiden, og dette stedet, som kler regissør Quentin Tarantino veldig godt. Det er det solsvidde Hollywood i 1969, der alle går rundt og vil bli stjerner og samtidig føler at noe lummert og voldelig er rett rundt hjørnet.

Skjønt, én av dem, Sharon Tate (Margot Robbie), synes å formelig sprette rundt på lette føtter; hun er rik, vakker, gift med den bejublede Roman Polanski og en skuespillerkarriere som er like ved å ta av. Like godt går det ikke for den fiktive Rick Dalton (Leonardo DiCaprio), en smått avdanket westernstjerne som er livredd for å bli gårsdagens nyheter. En som er vanskeligere å lese er Cliff Booth (Brad Pitt), Ricks stuntmann, som ser ut til å kunne bruke kreftene sine til farligere ting enn å risikere liv og lemmer på vegne av mer verdifulle filmstjerner, og som kanskje eller kanskje ikke har et mord på samvittigheten.

Struttende kollasj

Det hele er en struttende kollasj av farger og former, filmplakater og popkulturelle referanser. Blant Tarantinos filmer er «Once Upon A Time In Hollywood» mest i slekt med «Inglourious Basterds», den har noe av den samme lekende, subversive holdningen til et stykke blodig historie. Unge jenter med fanatisme i blikket slutter seg til kultlederen Charles Manson, og lurer i kulissene — bokstavelig talt, siden Manson-familien holdt til på et nedlagt filmsett. I det hele tatt definerer alle seg ut fra filmene som omgir dem.

Sharon Tate lurer nervøst på om filmene hennes slår an, om publikum synes hun er god; Cliff har bare jobb så lenge han er ønsket på settet, og Rick vet at den han «er» i verdens øyne er den han er på kinolerretet. Dette er et maksimalistisk verk spekket med overskudd, med mindre voldsbruk enn man er blitt vant til fra Tarantino, selv om det spruter ut i vold dette også, etter hvert.

Fantastisk DiCaprio

Leonardo DiCaprio er fantastisk. Tarantino er en eksepsjonelt god caster, og DiCaprio er en av skuespillerne som virkelig blomstrer i de egentlig ganske instinktive filmene, som er fulle av hevnlyst, frykt og maktbehov. Scenene fra innspillingen der Rick prøver alt han kan å være barskingen han blir betalt for å være, mens han sprekker opp mer og mer, er herlig morsomme samtidig som sårbarheten trenger gjennom.

Pitt jobber på en annen frekvens, men overbeviser definitivt som mannen som stoisk går til verket og ordner opp når han føler han må, hvor ubehagelig jobben enn er. På den andre side har Margot Robbie litt lite å gjøre, og ekteskapet hennes til Polanski er bare noe som blåser forbi i farten, noe som aldri får festet seg som noe betydningsfullt. Det ville vært henne forunt å bli mer av en personlighet.

Men «Once Upon A Time In Hollywood» forblir en film som appellerer sterkt til sanseapparatet, først setter seg i mellomgulvet, men gir mer og mer å tenke på etter at den siste, intense nattescenen har utspilt seg og filmer er over. Den som overgir seg vil bli mørbanket, og være takknemlig for behandlingen.