Duckerts instrumentalisering av Skjervheim

SOM INNLEDER ved årets nylig avholdte Skjervheimseminar, ser jeg med interesse at Fanny Duckert bringer filosofen Hans Skjervheim inn i rektordebatten (21/9). Duckert vil bruke Skjervheim for å vise at hennes konkurrent Kristian Gundersen begår et «instrumentalistisk mistak» når han tilskriver henne et instrumentelt syn på universitetet.Jeg tror, motsatt Duckert, at Skjervheim er særdeles lite egnet i rollen som intellektuell støtte for hennes posisjon. Noe av det siste Skjervheim rakk å gjøre i sitt skrivende liv, var å advare mot «målstyringen» som han så komme på stadig flere områder i samfunnet, innbefattet universitetene. Målestokker for top down styring, produktivitet og lønnsomhet overføres fra næringslivet til institusjonene for utdanning og helse. Målene - sågar selve forestillingen om at noe (dannelse og innsikt) er å anse som mål i seg selv - blir erstattet med en midlenes rasjonalitet. Dannelsesidealet råtner på rot i den grad instrumentalismen slik forstått erobrer stadig nye felt av samfunnet. Etter å ha fulgt rektorvalgkampen ved Universitetet i Oslo, slår det meg at den av kandidatene som mest åpenbart rammes av det instrumentalistiske mistaket Skjervheim så skarpsynt advarte mot for nær 20 år siden, er Fanny Duckert. I så måte opptrer hun konsekvent. Hun lanserte sitt kandidatur ved å kritisere reformkritikerne med Gundersen i spissen for ikke å skille klart mellom «struktur og verdi». Skjervheim ville straks arrestert henne: Å gjøre et slikt skille gjeldende for reformene på universitetet, er å være blind for hvordan institusjonelle endringer (ansatt i stedet for valgt bestyrer; måling av fagenes produktivitet i form av antall uteksaminerte kandidater per semester, etc.) kommer i direkte konflikt med et universitets behov for faglig selvstyre, for nedenfra-opp demokrati og for kvalitative i stedet for kvantitative evalueringsformer. Instrumentalismen, betonte Skjervheim, skaper mistillit der tilliten rådde; den omgjør læring og forskning til fremmedgjorte midler for fremmede formål og krefter, især økonomiske - alt sammen i ledtog med tidens ledende managementideologi. Duckerts mantraer om «team», «prosess» og «å ta på alvor» har muligens sin misjon for ledere av lederkurs. Men overført til universitetets utfordringer - å beskytte de nevnte verdier på en offensiv, ikke-unnskyldende måte overfor nye trusler i en ny tid - er de, i sin mangel på politisk og verdimessig substans, som et instrumentalistisk mistak å regne. Jeg vil derfor gi Fanny Duckert rett i en ting: fra et skjervheimsk ståsted fremstår valget mellom henne og reformkritikeren Kristian Gundersen som enkelt. Godt valg!