Duell med Brandes!

Den 10. februar 1900 møtte Politikens Edvard Brandes den unge skuespilleren Robert Schyberg til duell i København. Det ble årets kulturskandale i Danmark.

Men først litt bakgrunn. At det var nettopp Edvard Brandes som skulle gå til det skritt å utfordre til duell, er ikke det minst oppsiktsvekkende ved denne historien. Den den gang 52 år gamle dr.phil. Brandes var kjent for helt andre ting enn den type machofakter. Som lillebror til Georg Brandes hadde Edvard stått sentralt i oppbyggingen av den radikale avisa Politiken. Han var den kjølige akademikeren, en systematiker og ironiker som var med på å utforme en av 1800-tallets mest kontroversielle idéstrømninger: kulturradikalismen. Edvard Brandes, den jødiske borgersønnen fra København, ble ifølge broren Georg sin tids «besthatede». Klisjeen «fryktet penn» har vel sjelden passet bedre på andre enn nettopp Edvard Brandes.

I 1900 hadde Brandes nettopp mottatt en dom på 200 kroner for utuktige partier i sin roman «Det unge blod», som blant annet tok for seg det følsomme temaet utroskap. Ifølge hans biograf Kristian Hvidt var Brandes fremdeles preget av dette da han den 4. februar hadde satt seg fore å anmelde to teaterpremierer samme kveld. Henholdsvis Holbergs «Gert Westphaler» på Det Kongelige Teater, og Molbechs «Ambrosius» på Dagmarteatret. Med hestedrosjen ventende utenfor teatret så han først begynnelsen på Det Kongeliges oppsetning av «Gert Westphaler», før han i full fart kjørte opp Strøget for å få med seg slutten av «Ambrosius».

Hensiktsmessigheten ved en slik arbeidsform kan nok diskuteres, uansett resulterte denne ukonvensjonelle fremgangsmåten i en stor dobbeltanmeldelse i neste dags Politiken. Og det var her, i sin omtale av «Ambrosius» at Brandes lot falle karakteristikken som skulle utløse de dramatiske begivenheter. Om den 27-årige skuespiller Robert Schyberg skrev nemlig den malisiøse anmelder: «Hele forestillingen havde et elevagtigt præg med hr. Schyberg som en Leander som havde den underligste, forsigtige gang (man tør slet ikke antyde, hvad man kom til at tænke på).»

En slik utilslørt fornærmelse var selvfølgelig mer enn en forfengelig ung mann kunne tåle. Det gjorde ikke det hele noe bedre at rollen som Leander var den første av betydning Schyberg hadde fått ved Det Kongelige Teater. Da han neste dag leste anmeldelsen bestemte han seg derfor i beste teatralske stil for å ta hevn. Den sårete skuespilleren marsjerte resolutt ned til Politikens redaksjonslokaler for å oppsøke Brandes. På veien kjøpte han seg en kraftig stokk, og utstyrt med denne stilte han seg opp utenfor avisa for å vente på sitt offer. Da Brandes omsider kom spaserende, gikk Schyberg ham i møte, og etter å ha forsikret seg om at det var rette mann han hadde foran seg, ga han Brandes en sviende ørefik, etterfulgt av den noe bleke replikken «Ved De, at De er et æsel». Stokken lot han heldigvis være å bruke. Den fortumlede kritiker mistet sin høye hatt, og innledet desperat en slags fektekamp med paraplyen. Schyberg hadde imidlertid nå fått gjort det han var kommet for, og tok straks beina fatt.

Edvard Brandes tok for sin del turen opp til sjefredaktør Viggo Hørup og fortalte om det inntrufne. Hørup gikk videre til Det Kongelige Teaters direktør, som bar det imponerende navn grev Danneskjold-Samsøe. Greven innkalte deretter den unge skuespilleren, som måtte stå skolerett og motta 14 dagers karantene som straff for overfallet. Han nektet imidlertid, tross strenge oppfordringer, å gi Brandes en unnskyldning.

I stedet oppsøkte Schyberg straks en av Politikens den gang viktigste konkurrenter, avisa Vort Land, og ga sin versjon av hva som hadde skjedd. Samtidig som han sørget for å gi Brandes enda en omgang juling, denne gang verbal.

Skandalen var nå et faktum, og ble øyeblikkelig en føljetong i Københavns rike flora av aviser og blader. Det var da den fremdeles sjokkskadete Brandes besluttet å gjøre det alle ville forsverge var mulig i det fredelige Danmark anno 1900. Han utfordret lømmelen til fransk duell!

Tross utallige advarsler lyktes Brandes i å få sine to venner, det litterære kjendisparet Erik Skram og Peter Nansen, til å stille som sekundanter. De tok sin oppgave svært alvorlig, og overrakte den skrekkslagne Schyberg en skriftlig utfordring. Seinere ble det, på Gyldendals kontor, utformet en avtale som bestemte hvordan duellen skulle finne sted. Stedet ble bestemt til Ermelunden, og tiden «9 = formiddag, Tirsdag den 10. Februar 1900.»

Sekundant Erik Skram måtte ut med 60 kroner pr. stykk for de to duellpistolene, en svimlende sum. Schyberg hadde for sin del håpet på en duell med sverd, det ga bedre mulighet for mandige arr, dessuten hadde han som skuespiller gjennomgått undervisning i fekting.

Men pistoler ble det altså, og om morgenen den 10. februar kjørte to lukkede hestedrosjer inn i Ermelunden. Duellanter, sekundanter og den medbrakte legen var alle høytidelig kledd i sjakett og flosshatt. Etter en kort innledning ble de to duellantene utstyrt med hver sin pistol og fire kuler, stilt opp rygg mot rygg og bedt om å skritte opp hver sine 20 meter.

Selve skuddvekslingen ble gjennomført til punkt og prikke, begge parter avfyrte fire skudd, men hverken avismannen eller skuespilleren traff. Ingen har siden villet bekrefte at det var tale om avtalt spill, og skal vi tro Robert Schybergs egen skildring mange år seinere var det som om han så mord i blikket på den 25 år eldre Edvard Brandes: «...han bøjede sig frem imod mig med et rent ud djævelsk udtryk, så jeg kunne være blevet bange for ham, selv om der slet ingen kugle havde været i våbnet - og fyrede, som om han lagde alle onde ånders forbandelse i sit sigte.»

Da det hele var overstått ble det skrevet protokoll og en utførlig pressemelding, som straks ble distribuert og selvfølgelig øyeblikkelig utløste enda mer medieoppstyr. Årets skandale var nå blitt til årets sensasjon!

Duellen fikk også et rettslig etterspill, der hver av de to duellantene ble idømt 14 dagers fengsel. Edvard Brandes framstilte seinere fengselsoppholdet som den reneste luksus. Og han visste å nytte tiden. Medbringende sin egen lenestol brukte den ivrige språkforskeren oppholdet til å lære seg nederlandsk. Mens han satt i fengsel kunne han også glede seg over at 40 av landets ledende forfattere og skribenter tilsluttet seg et støtteopprop for ham i Politiken.

Slik endte historien om 1900-tallets mest omtalte duell i Danmark. Den umiddelbart viktigste konsekvensen av det hele var at Brandes nå forlot teaterkritikken. Men allerede året etter ble han utnevnt til eneveldig sjefredaktør i Politiken, og etter sin avgang herfra i 1905 innledet han en politisk karriere som skulle bringe ham til den innflytelsesrike posten som landets finansminister.

Men det er en annen historie.

En ironisk parentes til slutt: Noen år etter duellen fikk skuespilleren Robert Schyberg en sønn. Han ble gitt navnet Frederik Schyberg, og vant seg seinere et stort navn. Som teaterkritiker i Politiken.