Duelldemokrati

«DET SKAPER I ALLE fall debatt!» Det er det som er kronargumentet. Når meninger spissformuleres til det usømmelige. Når kjendiser får bruke førstesider til å fortelle andre kjendiser at de burde søke legehjelp. Når TV2 sender søppel de kaller dokumentar. Det skaper i alle fall debatt!

Vi som er journalister, kommentatorer, synsere, mener debatt er bra. Høy temperatur. Duell. I Dagbladet er den nye debattsatsingen i full gang. Men de virkelig dramatiske slagene står ikke nødvendigvis i avisa. Det skal nemlig meningsutveksles på alle plattformer, det demokratiske rommet skal utvides ved hjelp av sofistikerte systemer og åpen diskusjon. Den uendelige verdensveven er stedet der alle blir hørt. Usensurert. Man kan ikke være skeptisk til sånt. Det er jo her vi skal finne dagens bjørneboer. De som taler der makten har tiet. De som ser de andre virkelighetene. De som ikke blir komfortable og korrumperte.

FOR EN GANSKE brun nordmann, er det ekstra spennende å følge med. For rasisme, og ellers alt som har med hudfarge, etnisitet, religion (les: islam) og flerkultur, eller for den saks skyld taxi, trygd, Tøyen eller kriminalitet å gjøre, er det som virkelig trigger tasteviljen i de tusen hjem. Det er i kjølvannet av ambulanseskandalen, at noen har tort å blåse støv av R-ordet igjen. Lenge har det hvilt mer eller mindre i fred sammen med «ikke mobb kameraten min» og «fargerikt fellesskap». I den samme mørke kista der «dialog» og «fruktbar meningsutveksling» er i ferd med å dale ned i skjul. Naive Norge og clash of civilizations ligger blankpolert på peishylla. «Du blir nektet servering, får ikke leie bolig og blir ikke kalt inn til jobbintervju. Tilfeldigvis er du mørk i huden. Er dette rasisme eller en serie med tilfeldigheter?», spurte Dagbladets nettredaksjon. Svarene lot ikke vente på seg. Etter kort tid ble de så stygge at debatten måtte stenges.

JEG INNRØMMER DET. Jeg er full av fordommer. Jeg blir oppriktig redd av å bli kastet ut i nettets nye demokratiske rom. Der skal jeg sveve med navn og bilde, mens alle avskygninger av folk fra det rødeste røde til det bruneste brune skal få kaste drit på meg fra sine behagelige tasteposter i anonymitetsdypet. Heretter er den trygge plassen i avisen bare første stopp. Ordene får evig liv på netthavet, med en stadig lengre hale av flåsete, lettvinte, innsiktsfulle, støttende og hatefulle kommentarer som vrakgods etter seg. I den frie debatts navn, har jeg forsøkt å ta dykket. Men på leit mellom innlegg om «amerikanske negre» som har blitt «avlet» til «medgjørlighet og underdanighet» og somaliere som begår «rasistisk motiverte voldtekter», har jeg det som Toril Fiskerstrand i en khatbule på Grønland. Som Erik Gjems-Onstad fanget i et pakistansk gjengoppgjør. Jeg får alle mine fordommer bekreftet. Og jeg blir fryktelig, fryktelig redd. «Det skal bare en karismatisk jævel til ytterst på høyre fløy, så er helvete i gang. For det er mange tilhengere der», skriver en opprømt debattant. Han er klar for revolusjonen. «Selv synes jeg at jeg ser somaliere over alt i Oslo, og jeg tviler på om disse står for noen som helst verdiskapning», skriver en annen. «Negre er kjempeflinke i idrett som løping og fotball, men dessverre dårlige til å skape et samfunn», konstaterer en som tilsynelatende skriver under fullt navn. «Dette tullpratet om rasisme gjør meg uvel. Hvis det er slik at vi er så rasistiske, hvorfor søker de seg hit da?» lyder refrenget.

OG MED DET KOMMER skrekkscenarioene der småsøsknene mine møter disse demokratirommets indignerte stemmer i sin egen hverdag. Som bussjåfører, som byråkrater, som skulende medpassasjerer, som politikere, lærere. Og på toppen av alt er det valgkamp. De enkle løsningers tid. Innoverblikk og utestemme. Hoderisting og øyehimling, argumentasjonsrekker som såpestykker mellom fingrene, skandaler og medietreningskurs, indignerte Stenstrøm-pekefingrer. Det ulmer og tyter og sprenger. Eksploderer i et samfunn av onde sirkler, selvoppfyllende dystopier, harde fronter, enten eller. Tenk om jeg en gang får en sønn. Tenk om han i 2027 fremdeles til stadighet må flippe opp ID-kort og pliktskyldigst bekjenne; jeg er kvart gambisk.

JEG HAR SETT EN HVIT, norsk mann stå og skrike til meg på engelsk. Gang på gang skrek han det samme. Jeg svarte ham nemlig på norsk. Og i og med at han sannsynligvis antok at jeg skulle svare på gebrokkent engelsk, gjenkjente han ikke sitt eget morsmål. Så blind, eller rettere sagt døv, kan man bli fordi man tror man vet noe om den andre. I sommer har jeg hørt en 10 år gammel jente grue seg gjennom hele ferien fordi hun skal begynne på ny skole og er overbevist om at hun kommer til å bli mobbet for hudfargen sin. Hva har hun opplevd, tenkt eller sett som gjør at hun er så overbevist om andres hat eller uvitenhet? Det finnes folk som slenger om seg med ordet «rasist» på samme måte som de kaller folk homo eller bitch eller hore. Det vil si, på den idiotiske måten. Det er meningsløst, undergravende, patetisk. Men for de aller, aller fleste, er rasisme ikke først og fremst et kort man spiller, slik man kan få inntrykk av i debatten. Man skulle tro det å spille rasismekortet, ved siden av klitoriskutting, voldtekter og et og annet knivslagsmål, er brune nordmenns favoritthobby. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har spilt noe «rasismekort». Og ikke vil jeg delta i et spill der man vinner poeng med den slags. Men komplekser, skam, redsel og erfaringer kan skape misforståelser, fordreie virkeligheten. Derfor er noen av konfliktene som puttes i rasismesekken, på den ene eller andre siden, spøkelser. Gjengangere. Ekko. Sånne konflikter er det umulig å komme ut av hvis vi ikke klarer å høre på hverandre. Men hvem lytter? Det er ikke rom for sånt i en duell.

JEG VET JEG ROTER langt ned i kista nå, famler rundt blant «kulturelt mangfold» og «interkulturell berikelse», begreper som bare er tilgivelige i Giskes departement. Men poenget med debatt på nettet må vel være at det skjer noe med dem som diskuterer? At man i større grad enn før skjønner hvorfor man står der man står, hvorfor meningsmotstanderen står der hun står. Eller at man begynner å revurdere. Er det så enkelt? Eller så vanskelig? Står man nærmere hverandre enn man trodde? Lenger fra hverandre? Derfor skal jeg forsøke å følge debatten. Orke å lese, kanskje til og med svare. På vegne av vanvittig mange.

Men i mellomtida er jeg bare redd.

Foto: Lars Eivind Bones
Foto: Lars Eivind Bones Vis mer
Duelldemokrati