Duften av India

Utsøkte noveller som også skaper balanse i den politisk korrekte avsky mot tvangsekteskap.

Det er svært sjelden debutanter får Pulitzer-prisen. Men så er da også Jhumpa Lahiri en særegen novellist med disse fullkomne småfortellingene, de fleste av dem om første- og annengenerasjons flyktninger i USA - indere, eller bengalere om det sier oss noe. Og en av novellene handler nettopp om dette, lagt til 1971 da borgerkrigen herjet i Øst-Pakistan (Bengal), en konflikt foreldrene følger nøye på tv, mens datteren i huset får glimt av en «uregjerlig stekvarm verden (med) strømmende skrikende menneskemasser», en krig hun selv ikke forstår, der hun sitter og pugger den amerikanske presidentrekka. Lahiri får fram det absurde i denne schizofrenien - og da med trist-humoristiske originale bilder.

Middelklasse

Tematisk spenner de ni novellene fra fortellingen om den fattige kvinnen som feier trappeoppgangen i en falleferdig bygård i Calcutta, til den hvite elskerinnen til en bengaler. Men de fleste av dem er lagt til det indiske middelklassemiljøet i USA, der påfallende mange er vitenskapsfolk: hardt arbeidende, nøysomme og betegnende nok matematikere, økonomer og naturvitere.

Stilistisk er den utenifra beskrivende, blottet for voldsomme kjærlighetsscener, føleri og sentimentalitet. Sanseligheten ligger i skildringen av landskap, gjenstander, interiør, klær og ikke minst tilberedning av matretter - ingefærpasta, søte kaker, kyllingcurry i bananblader - så inngående beskrevet at den søtlig sterke duften av indisk mat setter seg i nesen på leseren. Retter som omsorgsfullt er tilberedt av hjemmeværende kvinner i sarier - for her får vi også et innblikk i den ellers lukkede tilværelsen til innvandrer- og flyktningkvinner. Som fortellingen om Mrs. Sen, den ensomme og hjemlengtende professorkona, dagmamma til lille Elliot, som hver dag sitter i timevis på gulvet og hakker grønnsaker med en hakker lik «et blad buet som baugen på et vikingskip på vei til kamp i fjerne farvann». En tilsynelatende meningsløs og helt malplassert tilværelse, der hennes eneste lykke er å ikle seg selskapssarien når hun skal ut for å kjøpe fersk fisk - og da i slående kontrast til Elliots kortklipte bermudashortskledde mor, som slenger en pizza i ovnen når hun kommer sliten hjem fra jobb.

Sober kjærlighet

Som annengenerasjonsinnvandrer tar ikke Lahiri stilling - hun bedriver verken østlig nostalgi eller moralistisk hyllest til Vesten og den frie kvinne. Denne innfallsvinkelen er spesielt befriende i disse dager, der media og rikssynsere mesker seg i politisk korrekt avsky mot tvangsekteskap.

I de novellene der dette temaet tas opp, skildrer hun det snarere med en nærmest lidenskapsløs selvfølgelighet - sett «innenfra». Som novellen fortalt i jeg-form av en eksilinder, som etter årevis på kalde hybler - med studier og jobb og eggecurry - følger sin plikt og drar til India og gifter seg med en kvinne utplukket av familien. Et godt valg idet hun ifølge opplysningene kan lage mat, strikke, brodere, tegne landskaper og deklamere dikt av Tagore. Men disse talentene kan ikke oppveie det at hun ikke er lys i huden - noe som gjør at hun er blitt vraket av andre menn. Og så dette for oss helt absurde når hun kommer til USA der to fremmede skal dele seng og tilværelse, uforelsket og lidenskapsløst. Desto mer inntrykk gjør da skildringen av det første glimt av sødme etter seks uker - en annerledes kjærlighetsfortelling som i sin soberhet gjør vel så mye inntrykk som de tusentalls bøker om kvinner på randen og bakrus og ulykkelig kjærlighet - ikke alltid like romantisk, det heller.