Duften av penger

Woody Allens «Blue Jasmine» er ambisiøs, men lat.

FILM: De burde være som skapt for hverandre.

På den ene siden Woody Allen, komedieveteranen som har skapt mye moro ved å la de selvsikkert vulgære møte de nervøst dannede, og vist stor forståelse for hvordan status, ønsket om å oppnå den og frykten for å miste den, kan få folk til å gjøre uoverveide valg. På den andre siden Tennessee Williams, dramatikeren med sans for overvintrede sørstatsskjønnheter, og den fallerte overklassens ubekvemme møte med streberne i den nye tiden.

Allens nye film, «Blue Jasmine» er en oppdatering, post-finanskrise, av Williams' klassiske stykke «En sporvogn til begjær», et selvstendig verk mer enn en coverversjon, men som benytter seg av samme konstellasjon og konflikt.

Men noe er galt. Kanskje var Allen og Williams en vakker romanse som ikke tålte samlivet i én og samme film.

Råere og smartere
I «En sporvogn til begjær» banker plantasjefrøkenen Blanche duBois på døren til søsteren Stella og svogeren, den uutdannede og upolerte Stanley Kowalski, etter å ha mistet alt. I «Blue Jasmine» er det Jasmine (Cate Blanchett) som søker tilflukt hos søsteren Ginger (Sally Hawkins) etter at ektemannen har blitt arrestert for korrupsjon og tatt sitt eget liv.

Blanche og Jasmine er begge skjelvende ospeløv som klamrer seg til sin tapte posisjon. De bruker det eneste de har igjen, dannelse og referanser, mot sine brautende svogerskikkelser og sender stadige nålestikkantydninger om at søsteren fortjener bedre.

Som Stanley reagerer Chili (Bobby Cannavale) med aggresjon. Men den uunngåelige sammenligningen gjør det også tydelig hvor mye mer det er i Williams' stykke enn i Allens film. Cannavale overbeviser som godlynt bråkebøtte, men rollen mangler de dramatiske dimensjonene som ble så nidkjært ivaretatt av Marlon Brando i den fantastiske filmversjonen fra 1951.

Stanley er råere og smartere, han representerer en ny, dynamisk og oppadgående arbeiderklasse, og det er klart han vil beseire den svekkede Blanche.

Kanskje har det å gjøre med at Allen er uventet klønete i plottkonstruksjonen, og lat i bruken av klassemarkører. Jasmine er en karikatur av henvisninger til designervesker og flybilletter på første klasse. Slektningene hun både trenger og forakter har opprullede skjorteermer og snakker om junkfood. Allen faller tilbake på konvensjoner, han klarer ikke si noe nytt eller interessant om klassefriksjon.

Sterk Blanchett
Det som er interessant, er hvordan han turnerer fornektelsen. Jasmine er ikke så overfladisk og bevisstløs som hun virker, men akkurat hvor mye hun har fått med seg av mannens mislighold, blir ikke klart før hun står med ryggen mot veggen. Og når du først har brukt det du vet, blir det vanskelig å opprettholde minen av uskyld etterpå. Blanchett er sterk, hun er vågal når hun gjør Jasmine så bitende og ubehagelig. Men om Jasmines tragedie, som er høyst virkelig, skulle få synke inn, burde hun nok spilt litt mer på hjelpeløsheten som også er der.

Det føles som om «Blue Jasmine» ville være mer enn dette. Som sin tittelperson er den for anspent, og prøver litt for hardt.