Duften av penger

Woody Allens «Blue Jasmine» er ambisiøs, men lat.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

FILM: De burde være som skapt for hverandre.

På den ene siden Woody Allen, komedieveteranen som har skapt mye moro ved å la de selvsikkert vulgære møte de nervøst dannede, og vist stor forståelse for hvordan status, ønsket om å oppnå den og frykten for å miste den, kan få folk til å gjøre uoverveide valg. På den andre siden Tennessee Williams, dramatikeren med sans for overvintrede sørstatsskjønnheter, og den fallerte overklassens ubekvemme møte med streberne i den nye tiden.

Allens nye film, «Blue Jasmine» er en oppdatering, post-finanskrise, av Williams' klassiske stykke «En sporvogn til begjær», et selvstendig verk mer enn en coverversjon, men som benytter seg av samme konstellasjon og konflikt.

Men noe er galt. Kanskje var Allen og Williams en vakker romanse som ikke tålte samlivet i én og samme film.

Råere og smartere I «En sporvogn til begjær» banker plantasjefrøkenen Blanche duBois på døren til søsteren Stella og svogeren, den uutdannede og upolerte Stanley Kowalski, etter å ha mistet alt. I «Blue Jasmine» er det Jasmine (Cate Blanchett) som søker tilflukt hos søsteren Ginger (Sally Hawkins) etter at ektemannen har blitt arrestert for korrupsjon og tatt sitt eget liv.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer