Duftende mat og sterk prosa

Proustsk slektsroman om hjemlengtende bengalere, bablende amerikanere, biriany og hamburgere.

BOK: Lahiri er av de få som har mottatt Pulitzer-prisen for en debut - novellesamlingen «Lidelsens tolk» om bengalere i London, med hovedvekt på intellektuelle middelklasseinnvandrere.

Tematikken går igjen når hun nå romandebuterer med et tradisjonelt oppbygd slektsdrama fra 1968 og fram til i dag.

Ensomhet

Bokas handling er lagt til USA og starter med lille Gogols fødsel. Faren er bengalsk forsker. Moren ankom halvannet år tidligere, sendt fra Calcutta til et land - og en ektemann - hun ikke kjenner.

Og hennes fryktelige ensomhet når lille Gogol blir født er av de beste partier i boka: «uten en eneste av besteforeldrene eller foreldrene eller en onkel eller tante til stede kjennes barnets fødsel, som nesten alt annet i Amerika, på en måte tilfeldig, bare halvveis sann.»

Tragisk

Denne «halvveisheten» skal følge Gogol gjennom hele livet. Tilfeldig oppkalt etter farens yndlingsforfatter - hvis tragiske skjebne løselig er knyttet til hovedpersonen - skal han aldri finne rotfeste.

Han er født inn i et bengalsk «eksilhjem» der de feirer høytider han ikke har noe forhold til og reiser til Calcutta der han møter slekt han ikke kjenner. Mens han bare lengter hjem til hamburgere og melk.

Interiør og mat

En av årsakene til Lahiris eventyrlige gjennombrudd er stilen. En usentimental og sober eksklusivitet der hun nærmer seg tematikken via interiører, landskap og ikke minst duftende matretter (noe som gjør at hun er blitt sammenliknet med Proust): Hvordan Gogols mor bruker ei uke på et utall indiske retter - der vi får en inngående beskrivelse av hver av dem.

Kanskje blir det vel mange interiører og vennemiddager etter hvert som Gogol «amerikaniseres», men denne veloversatte boka er likevel svært anbefalelsesverdig. Først og fremst på grunn av portrettet av Gogols mor. Et portrett som gjør at boka burde være et must for enhver nordmann, hvis eneste kjennskap til innvandrerkvinner er de godt tildekte grønnsakbærende mødrene vi flyktig passerer på gata.