Dugnad for realfagene

Bevisstheten om at realfagene har betydning for den plattform vår velferd står på er økende, skriver Eivind Hiis Hauge i den fjerde kronikken om realfag og framtida.

VI HAR HØRT det før: Realfagene er i krise, rekrutteringen svikter og fundamentet for vår fremtidige velferd slår sprekker!! (Eller kanskje like godt tre utropstegn?) De fleste industriland bakser med dette. Men langsiktige problemer er det ikke lett å holde fokus på, samme hvor grunnleggende de er. Likevel: Mye tyder nå på økt bevissthet rundt realfagenes betydning for den plattform vår velferd står på.

Hos oss har Utdannings- og forskningsdepartementet (UFD) nylig publisert «Realfag, naturligvis!» - Strategi for styrking av realfagene 2002- 2007. Departementet omtaler den som et første skritt, og har så langt grunn til å være tilfreds med seg selv: Strategien er velsignet helhetlig, med en rekke positive initiativ. Utgangspunktet er åpenbart riktig: at alt henger sammen med alt, og at her trengs en dugnad der mange aktører må bidra.

Som rektor ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) er det naturlig for meg å ta utgangspunkt i vår rolle, hva kan vi bidra med?

I forhold til sivilingeniørutdanningen, som heretter leder frem til graden Master i teknologi, har vi et nasjonalt ansvar og utdanner for tiden ca. 80 prosent av kandidatene. Selv om rekrutteringen har vært svak til noen linjer de senere år, er den i bedring også der. I det store og hele har vi liten grunn til å klage: Mange dyktige studenter søker seg til teknologi- og realfagstudiene ved NTNU.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET VI imidlertid har registrert, i likhet med andre norske universiteter og høgskoler, er at begynnerstudentenes kunnskaps- og ferdighetsnivå innen matematikk og naturfag har utviklet seg i gal retning de senere år. Dette må også vi ta tak i, og her må det balanseres: NTNU skal ikke overta et ansvar den videregående skole faktisk har, men vi kan heller ikke fortsette som om ingenting var hendt. Vi må ta som utgangspunkt hvor studentene faktisk er, faglig sett, ikke hvor vi synes de burde være. Problemet er da at vi ikke kan kompromisse på kvalitet i den andre enden. Norges interesser krever at de ferdige kandidatene bringes opp til en kvalitet som tåler den internasjonale konkurransens skarpe lys.

Men er det mulig å være faglig fleksibel på inngangssiden uten at det svekker kvaliteten til de ferdige kandidatene? Er ikke fem år simpelthen lik fem år? Vel, så enkelt er det faktisk ikke. Muligheter åpner seg siden studentenes motivasjon og arbeidsinnsats, fagstoffets strukturering og tilpassete læringsformer også spiller avgjørende roller. Et hovedpoeng med Kvalitetsreformen er oppfølging av studentene i lys av alt dette. Når en student kommer til NTNU for å studere realfag og teknologi, har hun i utgangspunktet flagget en motivasjon for å gå inn på slike fagfelt. Den motivasjonen må vi dyrke og gi næring til!

SÅ TIL SKOLEN. For å snu den negative utviklingen vi har sett de senere årene trengs gjennomgripende endringer, og rekruttering av dyktige realfaglærere. Her har også NTNU et ansvar. Det er ingen stor overdrivelse å betegne fysikk- og matematikklærere med hovedfag som utrydningstruete arter i den videregående skolen. Den klassiske rekrutteringsveien var via cand.real./cand.scient., men tilsiget av lektorer har tørket inn fra alle universitetene. Relativt sett har NTNU bidratt med mer enn sin del, og dette har blant annet sammenheng med at noen sivilingeniørstudenter i løpet av studiet er blitt motivert til å endre kurs i retning av læreryrket. Prosentdelen er liten, men av et stort tall, slik at antall realfagslærere med dette utgangspunktet har vært et bidrag å regne med.

Likevel, her trengs det åpenbart et nasjonalt løft. NTNU vil blant annet bidra med nyskapingen Teknologilektoren . Fra høsten 2003 vil vi tilby et skolerettet femårig løp mot Master med lektorkompetanse. Studieprogram i naturvitenskap og teknologi. Programmet vil gi undervisningskompetanse i matematikk og minst et annet realfag, i kombinasjon med betydelige teknologikomponenter. I tillegg kommer full pakke i pedagogikk, fagdidaktikk og praksis, slik at lektorkompetansen oppnås innen en ramme på fem år. I motsetning til land vi ellers sammenligner oss med, har norsk skole ikke et eget fag med teknologi som overskrift. Det er selvsagt mulig at et slikt fag kan komme også her til lands, men det er ikke den muligheten som er NTNUs primære begrunnelse for å lansere teknologilektoren. Slik vi ser det, vil alle klassiske realfag ha glede av teknologisk krydder.

DET ÅPNER FOR spennende illustrasjoner med rot i elevenes hverdagserfaringer, og vil kunne gjøre realfagene mer virkelighetsnære og motiverende. Vi regner ubeskjedent med at NTNU vil få full støtte for dette initiativet. Vår eneste bekymring måtte være at næringslivet vil finne teknologilektorens kombinerte kompetanse i realfag/teknologi på den ene side og pedagogikk/didaktikk på den annen så interessant at skolen enda en gang vil oppleve tøff konkurranse om de ferdige kandidatene.

Nok et bidrag fra NTNU bør nevnes. I den nye gradsstrukturen insisterer vi på at alle studenter, også de som tar klassiske allmennfag, må snekre en studieplan som inneholder et minimum av tverrfaglighet. Dette innebærer blant annet at alle mastergradsstudenter skal ta et emne bygd på dagens «Eksperter i team». Denne nyskapingen inngår allerede som et obligatorisk emne med 7,5 studiepoeng (en firedel av et semester) i sivilingeniørstudiet: En gruppe studenter med forskjellig fagbakgrunn samarbeider om løsningen av et problem som fortrinnsvis er formulert av en ekstern «problemeier», fra næringsliv eller forvaltning. Læringen knyttet til samarbeidsprosessen mellom studenter med forskjellig bakgrunn er ikke minst vesentlig her.

UFDs utdanningskvalitetspris for 2002 gikk til NTNU for Eksperter i team. Vi er overbeviste om at konseptet vil styrkes ved at studenter i humaniora, samfunnsfag og medisin bringer sine forutsetninger inn i arbeidet med konkrete problemstillinger, som typisk har et teknologisk utgangspunkt, men med samfunnsmessige aspekter. For de aller fleste deltakere vil også et slikt samarbeid øke den tverrfaglige forståelse og respekt.

MEN NTNU er bare en aktør i spillet om realfagenes og derved vår alles fremtid. Vi jobber kontinuerlig med å forbedre vårt bidrag til helheten, men vi er avhengige av at andre gjør sitt. Opplagte adressater er politikerne, departementet, skolesystemet og mediene, for ikke å snakke om foreldre og andre rådgivere! Altfor mange barn og unge lider av den vrangforestilling at realfag er traurige og at jobbene de fører til er flate og menneskefjerne.

Slike vrangforestillinger kan nok av og til bygge på negative erfaringer, men i hovedsak er de vokst ut av myter, av mange skjeve og tendensiøse fortellinger. Den slags mytologi kan ikke bekjempes med erklæringer eller løftede pekefingrer. Den må angripes på egen banehalvdel, med andre fortellinger. Spennende fortellinger om forskning, selvsagt, for eksempel representert ved NRK-programmene «Schrödingers katt» og «Newton». Eller som i den nyutkomne boken ved Kathrine Skretting og Gunnar Sand. Her berettes engasjerende om forskeres arbeid på så forskjellige områder som barns språk, GSM-standarden for mobiltelefoni, og hukommelsens biologi. Vi trenger mange slike fortellinger, og i de forskjelligste formater, ikke minst rettet mot barn og unge.

MEN BARE et mindretall av brukerne av realfag blir forskere. De fleste havner i næringsliv og forvaltning, som teknikere, ingeniører, helsepersonell osv. Min avsluttende utfordring går spesielt til næringslivet: Fortell gode, sanne og inspirerende historier fra et knippe av yrker med realfag som basis! Det finnes mange av dem, men de må fortelles, innsiktsfullt og medrivende. For voksne, for unge og for barn. Sanne eventyr kan være minst like gode som oppdiktede.

Hvor kreativ en ingeniørjobb kan være er det næringslivet selv som vet best, og må fortelle om. Oppsetningen av et teaterstykke av Ibsen er en kreativ utfordring. Det vet alle. Men det kreves ikke mindre kreativitet når dybde-boringen foregår i Nordsjøen!