Det begynte ikke så bra. Statsminister Erna Solberg hadde akkurat lagt fram den hardeste krisepakken noensinne i fredstid. Hun understreket behovet for solidaritet og advarte mot hamstring. For noen ble det startskuddet til et angrep på hyllene i dagligvarehandelen. Raskt ble mange butikker tomme for viktige matvarer og nødvendigheter som toalettpapir og bleier. Et reseptfritt legemiddel som Paracet ble kvoteregulert. Er dette vår nye virkelighet?

Jeg tror ikke det. Hamstringen rett etter statsministerens tale var nok mer en rask impuls i møtet med en helt ny hverdag. Et uttrykk for behovet for å beskytte sine nærmeste når vi går inn i en tid med frykt og isolering. Det er grunn til å tro at denne impulsive nervøsiteten vil slippe taket hos de fleste når det nye livet er mer etablert.

Samtidig er hamstringen en sterk påminnelse om hva som står på spill, og hva som kreves både av våre politiske ledere, helsevesenet og folk flest. Selv om myndighetene har tatt i bruk noen av de tvangsmidler som finnes i smittevernloven, bygger de fleste tiltakene på frivillighet. Kampen mot viruset kan bare vinnes hvis folk følger de faglige regler og påbud som myndighetene har gått ut med. Det forutsetter at myndighetene opptrer på en måte som skaper tillit og fremmer fellesskap.