Dukkehjem i multimedia

Doktor Rank har aids og går på karneval i ballkjole. Nora røyker og drømmer om ridder Helmer på den hvite hingsten, som vi alle får se på film. Yngve Sundvor har ikke nektet seg noe i sin versjon av «Et dukkehjem».

TEATER: BERGEN (Dagbladet): «Et dukkehjem» er selveste klassikeren i norsk teater, velkjent helt ned til tarantellaen og makronene.

Men denne gangen har regissør Yngve Sundvor strøket, redigert og skrevet til, så all Ibsens tidsbestemte koloritt er borte.

Tilbake står en moderne Nora, et annet stykke enn Ibsens, men likevel et som beholder de sentrale spørsmålene, om det fangenskap andres forventninger kan være, om frihetens pris, om våre illusjoner om andre og om vår egen situasjon - og om forskjellen på kvinner og menn.

Filmvegg

Etter arbeidet med dogmeinspirerte «Utan filter»-gruppa på Det norske, der alle overflødige effekter og scenograf skulle bannlyses, har Sundvor denne gangen kastet seg over hele leketøysbutikken av effekter. Bakscenen er et filmlerret, på filmen ser vi familien Helmers stålkjøkken, der folk gjør entré. Men filmlerretet fungerer også til å vise hjemmevideo av juletrefesten med de tre barna og doktor Rank - og til å vise Noras drømmeverden, der det vidunderlige skjer igjen og igjen: Ridder Helmer i full rustning går til strid for sin Nora og ofrer seg for henne.

Det er en elegant bruk av multimedia, filmsekvensene er dyktig og profesjonelt laget, slik de må være hvis noe slikt skal fungere.

Fra Mars og Venus

Og Nora og Helmer fungerer som et moderne ektepar på scenen: Han (Gard Skagestad) er litt myk, men så absolutt dominerende som den vellykkede nyansatte banksjefen. Nora (Reny Marie Gaassand Folgerø) er spilt hektisk, helst i oppdrevet godt humør, sin manns gode kone og forholdets lettvekter. De er til å kjenne igjen, både fra Ibsen og dagens virkelighet, og det er en prestasjon av de to å klare den balansegangen. Øyvind Gran er den aidssyke doktor Rank, med hvislende latter og kort tid igjen: Han er en fascinerende skikkelse, selv om hans fysiske begjær etter Nora er en utfordring å skjønne. Endre Hellestveit er en ung, overbevisende Krogstad, og Ellen Birgitte Johannesen en direkte og liketil fru Linde.

Det gjennomført unge ensemblet er en kvalitet, det gir nyskrivningen av «Et Dukkehjem» en plattform å spilles fra. Replikkene sitter godt, både i det lette og i konfliktene. Tidvis presses de emosjonelle uttrykkene vel langt, det samme gjør noen stumpauser, men det forandrer ikke at Sundvors grep fungerer.

På noen vis blir dette like mye en historie om det moderne parforholdets problemer som den rene kvinnefrigjøringshistorien stykket er kjent for.

Kanskje er kveldens Nora fra Venus og Torvald fra Mars, men resultatet er både et aktuelt, nyskrevet «Dukkehjem» og en veldreiet teaterlek med egenverdi.