Dum Dum og kunsten

KUNST: Er vi på vei mot å oppheve skillet mellom «høy» og «lav» kultur?

NRK SITT UTMERKEDE kulturprogram Lydverket sendte denne uka et opptak av Dum Dum Boys, konsert ved Øyafestivalen i Oslo i fjor sommer. Det var et lekkert løft på lillelørdagskvelden. Men var det kunst?Kunstbegrepet brukes i hovedsak på to måter. Det betegner enten kunsten som en sosial institusjon, bestående av forlag, gallerier, museer, symfoniorkestre, teatre etc., deres ansatte og publikum. Eller så betegner den en funksjon, en løselig bestemt type møte mellom et publikum (lesere, lyttere...) og et verk (en tekst, et objekt, en forestilling. etc.) - et møte som på en eller annen måte fornyer ens syn på seg selv og verden, inkludert kunsten. Det er en variant av denne andre betydningen som er i sving når «kunst» brukes som betegnelse på høy kvalitet. Denne bruken har også smittet over på den første, slik at det ofte tas for gitt at kunstinstitusjonens produkter alltid også er kunst i betydning 2. Men enhver roman på et respektabelt forlag byr ikke nødvendigvis på erfaringer av kunstfunksjonen. Det samme gjelder symfoniorkestrenes konserter og institusjonsteatrenes forestillinger.

DUM DUM BOYS\' konsert var helt klart ikke kunst i betydning 1. Men mange vil mene den var kunst i betydning 2. Samtidig brøt den med sentrale tradisjonelle kjennetegn ved kunst i begge betydninger. Et viktig element i tv-dekningen av konserten, var for eksempel det tette samspillet mellom artistene og publikum. Vokalisten overlot ofte sangen til publikum, som uansett danset og sang med, store deler av tiden. Tyskeren Hans Robert Jauss kategoriserte på 70-tallet estetisk erfaring ut fra publikums «innlevelse» i kunstverk. Den estetiske erfaring Dum Dum-konsertens publikum fikk, ville nok Jauss sagt var dominert av en «assosiativ identifikasjon», kjennetegnet av en opphevelse av grenser mellom kunstverk og publikum. Rockekonserter er nå typiske arenaer for slike erfaringer, men de har selvfølgelig forløpere i alskens leker, folkelige fester - og kanskje fotballkamper.

JAUSS\' KATEGORIER danner et hierarki, der assosiativ identifikasjon er lavest. I midten finner en for eksempel den medlidende og selvbekreftende identifikasjonen med en ufullkommen helt som kjennetegner hovedstrømmen i romandiktning og film. Øverst ligger «ironisk identifikasjon», en estetisk erfaring der innlevelsen stadig brytes med estetiske grep som skal få publikum til å se seg selv og verket med et kritisk, distansert blikk. Kategoriene svarer altså til en inndeling av kulturformer i et lavt, et middels og et høyt nivå, der høymodernismens estetiske idealer er på topp. Dette gjenkjennes også i den franske sosiologen Pierre Bourdieus empirisk baserte skille mellom en «barbarisk» og en «ren» smak, knyttet henholdsvis til de «folkelige klassene» og borgerskapet. Den barbariske smaken verdsetter nettopp sterke sanseinntrykk og kollektive tilegnelsesformer - den rene smaken kjennetegnes av en distansert, analytisk og individuell, kontemplativ tilegnelsesform.

DUM DUM BOYS appellerer kanskje primært til en «barbarisk» smak. Men utelukker dette en appell til den «rene»? Er skjemaene som ligger under estetisk teori og visse typer kultursosiologi fortsatt gyldige, eller er de utgått på dato? Jeg mener svaret er ja. Og nei. Skillene mellom kulturnivåene har hatt viktige ideologiske funksjoner, særlig som symbolske markeringer av skiller mellom sosiale klasser og grupper. Hva er bedre enn forskjellen mellom ren og barbarisk smak (eller tilsvarende) når fattige kunstnere og akademikere skal skaffe seg overtak på udannede pengefolk og uopplyste masser? Og omvendt: Hva er bedre egnet til å latterliggjøre de intellektuelle enn de ubegripelige kunstgreiene de påstår å like? I hovedsak gjelder dette så lenge det fins sosiale klasser. Systemet reproduseres dessuten innenfor de ulike sjangrene og nivåene: Ungdom med ulik sosiokulturell plassering foretrekker ulike musikkstiler.

MEN I DEN reelle estetiske produksjonen har det alltid vært en mengde overlappinger, overløpere og gjensidig flyt av inspirasjon mellom «høyt» og «lavt». Ideen om en enhetlig kulturell dannelse som skulle lede til at en foretrakk det ypperste i alle kunstarter levde i alle fall så seint som i avantgarden i første del av det 20. århundre. Men alt da hadde mange kunstnere og kunstelskere så stor sans for actionfilm og jazz at ideen fikk preg av tildekkende ideologi. Film, radio og fjernsyn har fungert grensenedbrytende. Men viktigst har kanskje afroamerikansk musikk vært. Den «høye» musikken har vært influert av jazz fra 1920-tallet, og i 60-årene skjedde det i populærmusikken en radikal utvidelse av sjangerutvalg og uttrykksregister. Sentralt her sto britiske kunstskoler, hvor praktisk talt alle engelske band og artister av betydning på 60-tallet hørte forelesninger om kubisme innimellom øvingen på gitar og lyttingen til bluesplater. Populærmusikken ble slik knyttet til bildekunsten, og etter Bob Dylan og de britiske studentbandene var sangtekstene gjerne preget av modernistisk lyrikk og intellektuelle referanser. Dum Dum Boys står med sine tekster i forlengelsen av denne tradisjonen, svært langt fra Søstrene Bjørklund. Det var utdanningsrevolusjonen fra omkring 1960 som skapte det sosiale grunnlaget for denne estetiske utviklingen. Kunstnere og store deler av publikum er fortrolige med og benytter seg av et bredt spekter av uttrykkstradisjoner. Empiriske undersøkelser av folks musikksmak i USA har vist at de sosiale elitene har gått fra å være «snobber» (bare like klassisk musikk) til å bli «altetende», dvs. like også populærmusikk, til og med køntri.

DETTE BETYR imidlertid bare at folk som har kulturell kapital nok til å verdsette Schönberg også kan vedstå seg glede over Public Enemy. Slik viser de også toleranse og respekt for andres kultur. En mangel på symmetri er slående ved utviskingen av gamle grenser: På rockekonserter finner en mange med høy utdanning, mens nesten ingen med bare grunnskole går på symfoniorkestrenes konserter. Utdanning gir språk og kunnskaper som åpner for alle kulturelle ressurser. Uten begrenses en til å nyte de mest tilgjengelige gledene i populærkulturen. De «høye» kulturtradisjonene har dessuten historisk vært knyttet til det mest avanserte av vitenskap og tenkning overhodet, og evne til distansert betraktning og analyse er allment av stor verdi. Selv om Dum Dum Boys leverer kunstfunksjoner til mange, er det altså fortsatt gode grunner til å drive folkeopplysning og bredt orientert formidling fra Kunstinstitusjonen.