Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

- Dum, dummere, mann

Knut Faldbakken, Tore Renberg og Pål Gerhard Olsen er menn, men mennene leser dem ikke. Forfatterne skjønner hvorfor: Menn er feige, stakkarslige og mestrer ikke en fortrolig samtale.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når menn blir spurt i pressen hva de har på nattbordet, nevner de tittelen på en bok de har hørt om, som «Sofies verden». Jeg tror ikke de snakker sant, sier Pål Gerhard Olsen.

- Hvis menn leser, er det faglitteratur, Jan Guillou eller de «haiker» med kvinnene på en og annen bokklubb-bok.

Å bruke tid på romaner er blitt en fjern tanke for menn under førti. Halvparten av befolkningen har falt ut som lesere av samtidslitteratur, hevder Olsen.

Har han rett?

- Skal vi dømme etter våre medlemstall, er det akkurat så fælt, sier informasjonssjef Terje Kolstad i De norske Bokklubbene.

Pål Gerhard Olsen synes det gjelder mer enn bøker. På utstillinger, teater og i operaen er kvinnene også i flertall.

- Mer og mer er det kvinnene som holder kulturlivet oppe, sier han. Menn som leser, møter han omtrent bare som sjefer i forlagsbransjen.

- Beklagelig, men er det egentlig noe nytt, spør Knut Faldbakken.

Tore Renberg, som romandebuterte med «Matriarkat» tidligere i år, sier: Menn har ikke forlatt banen. De har aldri vært der.

- Fia måtte alltid jobbe for å få med Finbeck på noe kulturelt. Vi er vokst opp med det, sier Kolstad i bokklubben.

NÅR PÅL GERHARD OLSEN DRAR på «promotion-tur» med bøkene sine, skjer nesten alltid det samme. Han stiller seg opp og ser inn i ansiktene til kvinner mellom 35 og 60 år. Det er ikke noe galt med damene. Problemet er at de er så mange.

- Jeg ønsker et kontrapunkt, friksjon. Jeg har behov for å kommunisere med menn i min generasjon, sier Olsen.

Tore Renberg tror at 90 prosent av hans lesere er kvinner, men det gjør ham ikke så mye.

- Så «gale» er det ikke. Jeg treffer nok menn i livet mitt, sier han.

Faldbakken har skrevet på heltid i 30 år og synes han har fått god dialog med lesere av begge kjønn.

- Det finnes mannegrupper som leser bøkene mine og menn som sier at «kona fikk meg til å lese denne». Mange har lest fem-seks bøker og hisser seg fryktelig opp. Friksjon og kontrapunkt har jeg nok av. Jeg trenger heller litt ros, sukker Faldbakken.

HVOR ER MENNENE? De ser TV, drikker øl, jobber overtid eller trener, mener Olsen.

- De klimprer med fingrene mot bordplaten og lurer på når fotballkampen begynner, sier Renberg.

- Menn er rastløse, kvinner har ro. De liker å snakke og lese og er åpne for diskusjon. Kvinner går lei av massemedia, TV og trim. Med menn er det motsatt, sier han.

Renberg synes menn er egoister som kommuniserer dårlig. Fortrolige samtaler mestrer de ikke. Det forklarer saken, mener han.

- En roman er egentlig en fortrolig samtale. Slik sett er det ikke rart mannen velger vekk romanen. Den er biologisk unaturlig for ham. Sladder, hemmeligheter, tisking og hvisking kler kvinnen bedre, sier han. Romanen gir ingenting konkret, bortsett kanskje fra muligheten til å bli et bedre menneske. Det er for lite målrettet for menn, mener Renberg.

- Menn ønsker å se «Klart svar», Lønning og Staff på TV. De ønsker ikke å se seg sjøl. Til det har de altfor skjørt selvbilde, legger Pål Gerhard Olsen til. Han tror menns angst for å miste kontroll gjør dem lite mottakelige for litteratur.

- Menn blir mer og mer stakkarslige, mener han. - Når kvinnene har fått to barn med dem, hiver de mennene ut. Det er ikke mer saft i sitronen.

BURDE FORFATTERNE HELLER GÅ I SEG SJØL enn å kritisere eget kjønn? Kanskje det er deres skyld at menn ikke leser?

- Er mannlige forfattere særinger som ikke har noe å si den Vanlige mann, Renberg?

- Nei!

- Men vi er amorøse, og sikkert mer interesserte i kvinner enn i menn. Utover det er vi vanlige menn som forteller normale ting på en litt mindre normal måte.

- Jeg er ingen macho, men heller ingen outsider. Folk beskriver meg som androgyn, sier Faldbakken. Han synes han har mye å fortelle menn. - For 15 år siden skrev jeg «Bryllupsreisen». Den gjorde menn rasende. Etter det har jeg opplevd stigende interesse, jeg skriver om fedre og sønner, om parforhold og forholdet mellom menn, og opplever at det engasjerer.

Men kunstnerrollen setter forfatteren på siden av samfunnet, han er inngitt et tvesyn.

- En del av meg er ofte frysende på utsida, for eksempel nå under julas kollektive ekstase. Hadde jeg ikke hatt barn, ville jeg reist pokkerivold. Olsen skriver med sine «feminine gener», men synes ikke han er sær og rar for det. Men mannlige grupper kan han dy seg for. De er kjedelige og stakkarslige.

- Jeg må legge bånd på meg for å fungere på «rølpenivå» sammen med dem, sier han.

Faldbakken har lært seg å mime med, men er heller ikke «guttas gutt».

- Jeg slapp det verste, militæret, fordi jeg stammer. Rotary og sport har jeg holdt meg unna, sier han.

FORFATTERNE INNRØMMER at de gjerne vil gjøre inntrykk på damene når de skriver.

- Det vil alle mannlige forfattere, sier Olsen.

- Før spilte jeg i rockeband for å gjøre inntrykk på damer. Nå skriver jeg, sier Renberg. Han får ikke prøvd ut om det virker. Han traff samboeren mens han spilte i band.

- Hva skjer med litteraturen? Blir den mer og mer «markedsrettet» mot kvinner?

- Jeg tenker ikke på leserne. Jeg skriver på følelser og fornemmelser. Men jeg blir beskyldt for å være markedstilpasset hver gang de ikke finner på noe annet å kritisere meg for, sier Faldbakken.

- Å skrive er for meg en besettelse, like sterk som kjønnsdriften. Stilen klarer jeg ikke å forandre. Men blir mothakene og friksjonen med menn helt borte, kan vi ende opp med at også menn begynner å skrive for kvinner, sier Olsen.

Kolstad i Bokklubbene tror ikke det er noen fare. Heller ikke at vi får litteratur av kvinner for kvinner.

- Bokklubbene utgir omtrent like mange mannlige som kvinnelige forfattere. Slik har det vært og slik blir det. Vi velger ut ifra kvalitet og menn kommer til å skrive gode bøker i framtida også, sier Kolstad.

- Kvinner er interessert i menn. De vil alltid lese bøker skrevet av dem, mener Renberg.

HVOR MYE GÅR MENNENE GLIPP AV? Mye, mener Renberg.

- I romanen er man et annet sted, inni en hemmelighet hvor man kan oppleve og lære. Mye av det jeg skriver, burde interessere menn: forskjeller mellom kjønnene, kvinners merkelige makt over menn, sex som tipper over.

- Litteraturen avspeiler samfunnet. Bøker er en kilde til å orientere seg i samtida, sier Faldbakken, som synes han blir mer og mer «mannevennlig» i bøkene sine. Kanskje fordi han tilbringer mer tid sammen med menn enn tidligere.

- Menn har en merkelig tendens til å gjøre det verste ut av tingene. De kan være så stutete insensitive som kvinner beskylder dem for å være, men de lar seg forandre. Noe har skjedd med mine gamle venners holdninger til følelser. Når vi møtes nå, har vi noe inderlig og samtidig maskulint sammen. Det er veldig flott, sier han.

De norske Bokklubbene består av 11 bokklubber med i alt 640 000 medlemmer.

- Av dem er 80 prosent kvinner. Til og med Bokklubben Villmarksliv har flest kvinnelige medlemmer, forteller Kolstad.

En stund prøvde bokklubbene å gjøre romanutvalget mer maskulint. Det førte til at kvinnene kjøpte flere bøker. Og ga dem til mennene.

- Eller de meldte dem inn i en bokklubb. Det var hyggelig, men unaturlig. Vi ønsket ikke maskulin slagside på utvalget og gikk tilbake til den gamle utgivelsespolitikken. Dermed følte mennene seg lurt, forteller Kolstad.

Han synes ikke det er helt svart hav, men heller ikke langt unna.

- Vi har prøvd det mest gjennom 30 år og har vel nærmest gitt opp, sier han.

- Jeg kan ikke oppdra mennene, jeg kan bare rope varsku, sier Olsen.

- Man kan ikke slå liv i en stein, men å vekke en sovende leselyst er mulig, sier Faldbakken. Han tror kvinner er best til å inspirere menn, men ser at kvinnene etter hvert har nok å gjøre.

FALDBAKKEN ER BEKYMRET for den oppvoksende slekt. - Mange vokser opp i analfabete miljøer. Som voksne kan de lese koder, sende og motta signaler elektronisk. Så stopper det. Blir du ikke leser før du er 20, blir du det aldri. Derfor er dette alvorlig, sier han. - At vi leser mindre, er prisen vi betaler for sosialdemokratiet. Når alle skulle være like, kunne vi ikke ha hemmeligheter lenger, sier Renberg. Han synes innsatsen bør settes inn på ungdomsskolen, «for der har menneskene mer intense øyne enn noe annet sted».

Hva med mannen? Går det an å lokke ham inn i bokas verden fremeles?

- Er han velutdannet og over førti, har du sjanser. Da er bøker en del av hans borgerlige dannelse. Ellers kan du like gjerne glemme det, sier Pål Gerhard Olsen.