Anmeldelse: Karin Fossum, «Drepende drage. Angrende hund»

Dum og daff krim

Karin Fossums nye bok er en gigantisk skuffelse.

KARIN FOSSUM: Den populære forfatteren er ute med ny krimroman. Foto: Jørn H Moen / Dagbladet
KARIN FOSSUM: Den populære forfatteren er ute med ny krimroman. Foto: Jørn H Moen / Dagbladet Vis mer
Publisert

«Jeg syns vi skal kakke henne hardt i hodet med ei jernstang og legge henne i trillebåra og kjøre henne av gårde til kjøttvarefabrikken og stappe henne i den store kverna så hun kommer ut i tynne strimler. Så lager vi en kjempestor kjøttbolle av henne og triller henne ut i skogen, så alle de ville dyra kan komme og spise henne opp.»

Møt det noenogførti år gamle søskenparet Ellinor og Aksel Adelson. Hun er psykisk syk, alkoholisert og uføretrygdet. Han er journalist i lokalavisa i barndomsbygda, ugift og venneløs. De to er svært knyttet til hverandre. Årsaken er bitterheten over en nitrist og dyster barndom, med en mor og far som verken var i stand til vise kjærlighet overfor hverandre eller barna.

Faren er død, men den biske moren bor i søsknenes karrige barndomshjem. Ellinor har brutt kontakten med henne. Aksel passer på Ellinor, samtidig som han motvillig besøker moren. Søsknene næres av et inderlig ønske om å drepe sin mor, og fabulerer om de mest infame drapsmetoder. Mellom dem er det kun en tankelek.

Mødre og sønner

Kvinnelige norske krimforfattere er svært ettertraktede internasjonalt for tida. Min favoritt i så måte er Helene Flood, som skriver nervepirrende originale psykologiske krimromaner.

Her har Karin Fossum vært en foregangskvinne, med den prisbelønte serien om Konrad Sejer, som er oversatt til 25 språk. I fjor tok Fossum farvel med Sejer i den vellykkede psykologiske krimmen «Og bakom synger døden».

Årets bok, derimot, er så uspennende og svak at jeg følte meg direkte snytt etter endt lesning.

Tematikken er umiskjennelig fossumsk. Hun har gjennom sitt forfatterskap sentrert seg om usunne bindinger mellom mødre og sønner. Det er kjernen også i denne fortellingen, som er sett gjennom Aksel. Han er en typisk Fossum-skikkelse. Et kjellermenneske som virker fredelig og snill og harmløs utad, men som bærer på et voldsomt uforløst sinne. Det sentrale temaet er hans usunne binding til moren. Skildringene av de to er så typiske at det nærmer seg karikaturen. Moren er mannhaftig og grim, gjerrig og smålig, mens den mer feminine Aksel likner sin stusslige, innesluttede og ganske feige far. Moren kontrollerer sønnen ved å appellere til hans dårlige samvittighet og det han opplever som passiv-aggressive stikk.

Udramatisk

Jan Kjærstad hadde nylig et utspill på Facebook der han advarte mot å lese baksidetekstene på bøker fordi de ofte er forenklede. Det gjelder i særdeleshet denne boka, som er direkte forløyet. Der lokker forlaget med morderisk dramatikk og et møte med «en ny og annerledes etterforsker: Eddie Feber. Han er en livsglad mann med åtte barn».

Men dramatikken er ganske udramatisk og etterforskeren en høyst perifer skikkelse som introduseres helt mot slutten. Handlingen ellers står fullstendig i stampe, der den gnurer i vei om Aksels frustrerte indre liv – formulert i et nokså pompøst billedspråk, som både er overtydelig og kryptisk.

Avslutningen kan tyde på at Fossum har ment å gi oss en slags overraskende vri på tematikken. Jeg synes bare den er dum og daff, og den gjorde denne irriterende boka til en gigantisk skuffelse.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer