Anmeldelse: «Dumbo»

Dumbo flyr, men filmen tar ikke helt av

Tim Burtons nyversjon av Disney-klassiker.

NYINNSPILLING: Tegnefilm-klassikeren fra 1941 er utvidet og annerledes i Tim Burtons versjon. Vis mer

«Dumbo»

3 1 6

Familiefilm

Regi:

Tim Burton

Skuespillere:

Colin Farrell, Danny DeVito, Michael Keaton, Eva Green

Premieredato:

29. mars 2019

Aldersgrense:

Alle

Orginaltittel:

«Dumbo»

«Ny moral i gamle omgivelser.»
Se alle anmeldelser

FILM: Tim Burtons nyinnspilling av Disney-filmen «Dumbo», om elefantbabyen som kan fly, er som et målbevisst innlegg i kampanjen mot bruk av ville dyr på sirkus. Mens originalen er en tegnefilm fra 1941, har Burtons versjon levende mennesker og dyr – bortsett fra den flygende elefanten som er computergenerert. Den har – selvsagt – store, uttrykksfulle blå øyne.

Gammelmodig

Tim Burtons filmer – som «Edward Saksehånd» og «Charlie og sjokoladefabrikken» – har ofte et gammelmodig, burlesk uttrykk. Hans «Dumbo» er tidfestet til 1919, da soldatene kom hjem fra 1. verdenskrig og fornøyelsesparker så dagens lys over hele USA. Elefantbabyen blir født i menasjeriet til Medici-brødrenes sirkus, en lurvete blanding av slangetemmere, havfruer som spiller Shakespeare under vann (to breathe or not to breathe), dverger og råsterke kjemper.

Fjærtricks

Sirkusdirektør Max Medici (Danny DeVito) har kjøpt elefanten i sekken, tror han, når den nyfødte viser seg å ha ører til å snuble i, som bare framkaller hån og latter hos publikum. En enarmet soldat (Colin Farrell) vender hjem fra krigen til sirkuset der hans to barn er etterlatt fordi deres mor er død. Sammen tar de hånd om lille Dumbo etter at elefantmor blir pint og solgt. Ved hjelp av en fjær lærer de babyen å fly med de store ørene.

Drømmeland

Griske oppkjøpere (Michael Keaton) lurer Max og hans lurvete freakshow med til glamorøse Coney Islands nye fornøyelsespark Dreamland, der Dumbo skal være hovedattraksjon. Her har Tim Burton skapt en eventyrverden som i all sin magi minner om scener fra «Charlie og sjokoladefabrikken». Det er spektakulært med en aura av gamledagers overdådige framtidsoptimisme, med karuseller, tårn, maskiner og lys. Her er slemme dyremishandlere, kyniske spekulanter og alt som verre er.

Vi har altså å gjøre med et typisk Tim Burton-univers i retrostil, tilsatt en dose moderne moral og en overdose pompøs musikk, nokså forutsigbart. Men hvor ble musa Timmy av?

PS. Anmeldelsen forholder seg til originalversjonen med engelsk tale.

.