Foto: Stian Andersen
Foto: Stian AndersenVis mer

Anmeldelse: Dumdum Boys - «Armer og Bein»

Dumdum Boys feirer den klassiske rocken

Første plate på seks år.

«Armer og Bein»

Dumdum Boys

4 1 6

Rock

2018
Plateselskap:

Oh Yeah! Records

«Dumdum Boys lager rock med en nerve og tilstedeværelse som veldig få her på berget gjør etter dem»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Er det sånn det har blitt nå? Artister synes oftere og oftere å ty til grepet «overraskelsesalbum». I det ligger det at man plutselig har en uannonsert plate i fanget, fiks ferdig. Ingen singelslipp eller lange markedsføringskampanjer som forteller om hva som er i gjerde.

Det er naturligvis et par kriterier som må være tilstede for at en sånn lansering skal ha en effekt. Først og fremst må det være en artist som allerede er godt innarbeidet i folkets bevissthet - en som gjerne har vært borte en stund, noe som gjør «sjokket» større.

Det er seks år siden Dumdum Boys ga ut plate og det er vel ingen overdrivelse å påstå at trønderkvartetten er godt innbakt i en hver ung og gammel rockers kollektive bevissthet.

Så her er de da med «Armer og bein», bandets ellevte studioplate. Selv om gjengen har vært aktiv på konsertfronten, er dette den lengste platepausen de har hatt siden de la seg i dvale på tampen av 90-tallet.

Forrige gang var det Bent Sæther fra Motorpsycho som produserte. I denne runden er det Martin Horntvedt fra blant annet Jaga Jazzist som har fått æren. Forskjellen fra da og nå er ganske merkbar. Der «Ti Liv» var mer eksperimentell i både instrumentering og lyd, fremstår årets utgave som mer skåret til beinet.

På mange måter avstedkommer «Armer og Bein» som en real hyllest til den klassiske rocken. Det er unektelig noe The Rolling Stones-aktig over den livsbejaende åpningslåten «Lange dager». «Champagne på senga», med sine hamrende pianoakkorder, sender tankene i retning svulmende arbeiderklasserocken som hadde sitt arnested i New Jersey.

«Full fyr» er fremoverlent og dansbar med sitt himmelskrapende, klassiske Dumdum-refreng og matchende groove. Nesten som om ZZ Top skulle ha tatt seg en studietur til Trondheim på midten av 80-tallet.

«Den perfekte stormen» sørger for påfyll til den allerede godt fylte Dumdum-balladetanken. Igjen viser Prepple seg som den historieformidleren av rang han er. Sammen med Kjartan Kristiansen sparsommelige og velvalgte akkorder og Sola Jonsen og Aslak Dørums duvende komp, gjør firerbanden det de kan aller best - lage rock med en nerve og tilstedeværelse som veldig få her på berget gjør etter dem.

I sum er ikke «Armer og Bein» det viktigste Dumdum Boys har gjort. Bandet har etter hvert opparbeidet seg en katalog som begynner å bli sprekkferdig av klassiske låter. Det legger nødvendigvis lista farlig høyt. Da får gjerne låter som «Supernova» og «Mer enn nok» litt vel mye å måle muskler med.

Men som en påminner om Dumdum Boys fremdeles har et godt grep om seg selv og sin gjerning, er denne plata et lysende bevis på. Å skinne og være vitale godt over 30 år ute i karrieren, er ikke alle forunt.