Dumme intellektuelle

PROFESSOR NINA WITOSZEK har lyktes i å fremprovosere en debatt om det hun og «intelligentsia»-kollega Tommy Sørbø kaller våre nye føydalherrer. Witoszek er ikke den første elitære sutrekopp som skaper furore med anti-demokratiske utspill av denne typen. Disse dukker opp med jevne mellomrom. Man ser at Witoszek egentlig ikke kritiserer det føydale hierarki på et prinsipielt grunnlag. Snarere tvert i mot. Hun mener bare at de som innehar en sosial forrang ikke er den berettiget. De er ikke «bebrillede» nok til at de kan tillates å påvirke folkeopinionen. Mediene må ta dette på sin kappe. De intellektuelle må få en mer fremtredende og toneangivende rolle i offentligheten. Man kan få inntrykk av at Witoszeks ideal er en offentlighet styrt av en åndsjunta med totalt meningsmonopol. Da slipper man forsøplingen fra de ureflekterte kjendisene. «Kjendisene kan være veldig dumme», sier hun, og har nok rett i det. Men intellektuelle kan også være veldig dumme.

HOVEDPROBLEMET er imidlertid at Witoszek fremstiller saken som om hun og de andre «intellektuelle» ikke bare havner i skyggen og blir marginalisert, men at de må kjempe seg igjennom utallige barrierer for å bli hørt. Bare kjendisene får innpass, de intellektuelle nedkjempes av høyere stemmer med bredere appell. Det som her burde være en kilde til selvkritikk, blir et angrep på «massemediene», som står bak denne anti-intellektualiseringen. Med det er vel ingenting som hindrer den intellektuelle i å komme med en uttalelse om krigene i Irak og Afghanistan, bortsett fra vedkommendes egen forfengelighet. For hvilken intellektuell med respekt for seg selv vil ha sitt navn assosiert med så banale utsagn som at «Krig er dumt»? Da er det mer tiltalende å gjøre som professor Bernt Hagtvet da Irak-krigen herjet som verst: Å rette fokus mot noe mer kunnskapskrevende og ekskluderende, som for eksempel AKP-ml.

«DE INTELLETUELLE» er ikke en forulempet og neglisjert, og fremfor alt ikke en homogen gruppe i samfunnet. De tilbys all ønskelig boltreplass i offentligheten. Det er rom for både deres og kjendisenes meninger. Derfor er det vanskelig å se hvem Witoszeks kritikk egentlig rammer, annet en nettopp den «gruppen» hun mener å representere. At viktige saker bør debatteres i mediene er innlysende. At en slik debatt skal være, og i all hovedsak er åpen for alle, kan vel heller ikke betviles. Og om kjendisdyrkingen er så skakkjørt som Witoszek vil ha det til, burde hun vel være sjeleglad når en eller flere kjendiser retter tilhengerskarens fokus på viktige samfunnsspørsmål.