«Dumme» sanksjoner rammer blindt

Våpen som ikke diskriminerer mellom militære mål og sivilbefolkningen i følge Genèvekonvensjonen forbudt. Sanksjonene mot Irak og Rest-Jugoslavia rammer først og fremst sivilbefolkningen, noe som gjør at vi i alle fall bør la dem følges av hjelp til befolkningen.

President Woodrow Wilson uttrykte en gang at økonomiske sanksjoner er et «fredelig, taust og dødelig redskap». Med dette som utgangspunkt er det rimelig å se på sanksjoner som et ikke-væpnet konfliktmiddel. Da bør også utformingen og gjennomføringen av sanksjoner bygge på de samme humanitære prinsipper som gjelder i væpnede konflikter. Genhve-konvensjonene, som utgjør en vesentlig del av krigens folkerett, setter klare grenser for hvilke metoder og hvilke våpen en krigsherre kan benytte i en væpnet konflikt. Særlig relevant er det såkalte forholdsmessighetsprinsippet: De midler man bruker i krigføringen, må stå i et rimelig forhold til det målet man ønsker å oppnå, og sivilbefolkningen må skjermes. Videre må såkalte ikke-diskriminerende våpen ikke brukes. Ikke-diskriminerende eller «dumme» våpen er våpen som ikke skiller mellom soldater og sivile, som for eksempel antipersonellminer. Overført til sanksjoner: Det må gå en grense for hva som er akseptabelt av negative humanitære virkninger, selv om det er gode politiske formål som ligger til grunn for sanksjonene. Videre må det stilles krav til at sanksjoner innrettes slik at de ikke rammer en hel befolkning blindt, men at de rammer dem man ønsker å påvirke. Røde Kors- og Røde Halvmåne-bevegelsen er et verdensomspennende humanitært nettverk hvis rolle og mandat er å beskytte og støtte ofre for krig og konflikt og andre sårbare grupper. I alt vårt humanitære arbeid må vi forholde oss til militære, politiske, økonomiske, sosiale, klimatiske og andre forhold som til sammen påvirker den humanitære situasjon. Dette er våre generelle rammevilkår. Sanksjoner - der hvor de anvendes - er bare en av mange slike faktorer. Sanksjoner er imidlertid et resultat av bevisste politiske tiltak, og som sådan må vi vie effekten av dem oppmerksomhet. Det gjelder i særdeleshet når sanksjonene anvendes i situasjoner som allerede er prekære, sett fra et humanitært ståsted, og det er ofte tilfellet. Det ville være ulogisk om vi på den ene siden oppfordrer de krigførende partene i konflikt til å spare sivilbefolkningen og minner dem om deres forpliktelser under Genhve-konvensjonene, samtidig som vi lot være å reflektere og drøfte effekten sanksjoner har på uskyldige sivile. Sanksjoner ligger ett eller annet sted på skalaen mellom det å ikke foreta seg noe som helst overfor en stat eller et regime som bryter normer og regler, og det å bruke direkte vold ved å gå til militær aksjon. Ofte er sanksjoner politikernes svar på et krav i opinionen eller media om at «noe må gjøres» overfor stater som bryter menneskerettigheter grovt og i stort omfang. Men når sanksjoner anvendes, må man huske at også grunnleggende materiell og sosial trygghet er omfattet av menneskerettighetene. Økonomiske sanksjoner kan underminere disse rettighetene. Det kan ikke bestrides at sanksjoner er et lovlig virkemiddel som er forankret i blant annet FN-pakten. Sanksjoner er og har vært brukt i en rekke sammenhenger: mot apartheidregimet i Sør-Afrika, mot Irak og Den føderale republikken Jugoslavia, mot Iran og Libya, og mot Sovjetunionen og dets allierte i ulike varianter under den kalde krigen, osv. I dag er det imidlertid større oppmerksomhet enn det var under den kalde krigen rundt det faktum at sanksjoner kan ha sterkt negative humanitære konsekvenser for sivilbefolkningen. Dette er paradoksalt, for ofte begrunnes jo sanksjoner nettopp i at makthaverne påfører sitt folk humanitære lidelser. Hensikten er utvilsomt at sanksjoner skal ramme regimet de er rettet mot, slik at regimet endres eller forsvinner. Men, det er få om noen eksempler på at sanksjoner har ført til regimeskifte. Ofte vil sanksjoner medføre at befolkningen i et land slutter opp om regimet. Sanksjonene fungerer da som en ytre, samlende trussel. Andre ganger synes situasjonen lite påvirket av sanksjoner i det hele tatt. I den grad sanksjonene mot Irak og Den føderale republikken Jugoslavia har som formål å få til endringer i ledelsen i disse to landene, har de foreløpig hatt liten effekt. Sanksjonene mot Irak har ikke fjernet Saddam Hussein. Sanksjonene mot Den føderale republikken Jugoslavia har ikke fjernet Milosevic. Men, om det er vanskelig å vise til den politiske effekten av sanksjoner, er det hevet over enhver tvil at sanksjoner både har direkte og indirekte konsekvenser på de samfunn som rammes. Vi kan se økonomiske konsekvenser og ikke minst humanitære effekter. Irak har etter åtte års krig og ni års sanksjoner kolossale problemer i helsesektoren, og man står overfor problemer som tidligere var ukjent eller av et helt annet omfang: under- og feilernæring, økt barnedødelighet, utarmede sykehus der man ikke lenger kan operere på grunn av manglende utstyr, ødelagte vannforsyningssystemer osv. Sivilbefolkningen lider i meget stort omfang. Også i Den føderale republikken Jugoslavia ser vi det samme mønster: Økonomien har falt som et blylodd, med svekkede sosiale sikkerhetssystemer og forverrede levekår som resultat. Alltid vil det være et samspill av ulike årsaker, sanksjoner er ikke den eneste relevante faktor. Ikke minst vil regimets egen politikk være sentralt når det gjelder befolkningens levesituasjon. Myndighetene har det politiske hovedansvar for sin befolkning. Men, det er hevet over tvil at sanksjoner virker negativt inn på vanlige folks liv, noen ganger i ekstrem grad. Dermed står vi overfor i og for seg lovlige mål for sanksjoner som i praksis har svært negative konsekvenser for menneskene i landene. Befolkningen - uten makt og innflytelse, uten ansvar for den politikk en autoritær leder står for, uten en hørbar stemme i verdenssamfunnet - vanlige mennesker som deg og meg, rammes effektivt av sanksjonene. Utilsiktet kanskje, men i høyeste grad reelt likevel. Vanlige mennesker rammes også hardt av den svartebørshandelen som følger i sanksjonenes kjølvann. Røde Kors-bevegelsen møter hver dag den menneskelige virkelighet på bakken og utfordres til å ta ansvar som talsperson for - de ofte glemte - ofrene. Ofre som kan være glemt enten på grunn av geografisk avstand til politiske sentra eller fordi en politisk/militær konflikt har stivnet slik at aktørene ikke lenger er seg bevisst hvorfor konflikten stadig forblir uløst. Det er på høy tid at verdenssamfunnet foretar en grundig gjennomgang av sanksjonsinstituttet med sikte på å utvikle såkalte «smarte» sanksjoner, slik FNs generalsekretær Kofi Annan tok til orde for i Financial Times 15. mars i år. Når målet er å ramme den politiske elite, må også sanksjonene rettes inn slik at de rammer denne gruppen mest mulig direkte, ikke indirekte gjennom å ramme hele befolkningen. I forhold til politisk vedtatte sanksjoner er det vår rolle å minne politikerne om at deres handlinger har humanitære konsekvenser og at de har plikt til også å vurdere disse. Den humanitære dimensjon må inngå som en integrert del av politiske strategier der man bruker pressmidler overfor stater og regimer. For Røde Kors- og Røde Halvmåne-bevegelsen er det helt avgjørende at sanksjonene følges opp med ordninger som åpner for leveranser av nødvendig humanitær hjelp og som sikrer tilgangen til de utsatte gruppene. Verdens stater har gjentatte ganger, senest ved Den internasjonale Røde Kors-konferansen i november 1999, akseptert prinsippet om at humanitære konsekvenser må vurderes når sanksjoner skal iverksettes. Det er på tide at humanitær handling følger de vakre ord. menneskerettigheter Presidenten i Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger, Astrid Nøklebye Heiberg, påpeker her at sanksjoner overfor stater er et ikke-væpnet konfliktmiddel. Da må det gjelde samme regler for dem som for krigføring med våpen. Ifølge Genhve-konvensjonen er våpen som ikke diskriminerer mellom militære mål og sivilbefolkningen forbudt. Sanksjonene mot Irak og Rest-Jugoslavia rammer først og fremst sivilbefolkningen, noe som gjør at vi i alle fall bør la dem følges av hjelp til befolkningen. Sivil- befolkningen lider i stort omfang Humanitær handling må følge de vakre ord.