MENER GODT: Abid Raja, som har ledet Venstres oppvekstutvalg, mener godt. Konsekvensene kan imidlertid bli alvorlige, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
MENER GODT: Abid Raja, som har ledet Venstres oppvekstutvalg, mener godt. Konsekvensene kan imidlertid bli alvorlige, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Dumsnille Venstre

Abid Raja vil hjelpe de fattige med målretta ordninger. Konsekvensen blir mer byråkrati og mer fattigdom.

Kommentar

Venstre er blant de snilleste partiene i norsk politikk. De er opptatt av de svakeste; de som sliter med å få sin stemme hørt og ikke kan kreve sin rett. Flyktninger, barn, dyr, fattige, transpersoner, folk med psykiske og fysiske problemer og de som enda ikke er født. Det er grunn til å berømme partiet for denne omtanken.

Men veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner. Venstre risikerer å vedta en oppvekstpolitikk som skaper fattigdomsfeller, i forsøket på å hjelpe dem som har minst.

Abid Raja har ledet et utvalg som har jobbet med å utvikle ny politikk for barns oppvekstvilkår. Arbeidet med forslagene tok nesten hele lørdagen på årets landsmøte. På søndag skal politikken vedtas.

Utvalgets forslag er i det store og hele både godt tenkt og vil trolig virke etter hensikten. Det trengs. Som Arne Holte, assisterende direktør i Folkehelseinstituttet, påpekte i en glitrende tale på landsmøte, fører dårlige oppvekstvilkår til et enormt tap, både for dem som rammes og for samfunnet som helhet.

Holtes hovedbudskap er at vi må gjøre det vi vet virker. Og det som virker er brede tiltak rettet inn mot hele befolkningen, ikke målretta ordninger tilpasset spesifikke grupper.

Men dette budskapet har ikke Raja & Co tatt til seg når det kommer til økonomiske overføringer. Utvalget går nemlig inn for å differensiere barnetrygden, det vil si å gi mer støtte til de med lave inntekter. Men det stopper ikke der. For Raja vil også gi gratis barnehage og skolefritidsordning til de med lave inntekter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Intensjonen er god. Ved å forbeholde og øke støtten til de med lav inntekt, kan vi prioritere knappe ressurser til dem som virkelig trenger det.

Problemet er at summen av slike behovsprøvde tiltak lett skaper fattigdomsfeller. For hvis godene faller bort med økende inntekt, kan straffen ved å finne arbeid eller arbeide mer bli betydelig. Det er vanskelig for myndighetene å holden orden på den samla virkningen av de målretta tiltakene for ulike grupper. Marginalskatten ved en time ekstra arbeid kan derfor i enkelte tilfeller bli over 100 prosent. Det vil si at du kan gå ned i inntekt om du jobber mer. En slik politikk låser folk inne i fattigdom.

Det er også andre velkjente problemer med målretta ordninger, noe Nord- og Sør-Trøndelag Venstre påpekte på landsmøte: De er mer byråkratiske og de kan lett bli mer stigmatiserende.

Trond Åm fra Sør-Trøndelag Venstre viste til at Nav advarer mot å differensiere barnetrygden, nettopp fordi det vil øke behovet for flere byråkrater.

Grunnen til at disse forslagene gang på gang kommer opp, skyldes trolig det jeg vil kalle «Udo's Choice-effekten», nemlig et sterkt ønske om oppnå alle gode formål i hvert enkelt tiltak.

Udo's Choice er en oljeblanding som markedsfører seg med å gi deg den perfekte sammensetningen av omega 3, 6 og 9. Men problemet er selvfølgelig at vi spiser mange andre ting enn Udo's Choice. Skal du få i deg den perfekte sammensetningen av fettsyrer, så må tilskuddet tilpasses ditt vanlige kosthold. På grunn av nordmenns kosthold er det vi trenger mer omega 3, ikke Udo's Choice.

Den samme feilslutningen foregår i politikken. Barnetrygden skal ikke bare være en støtte til barnefamilier. Den skal virke omfordelende, og den skal ikke gå til de rike.

Men som Udo's Choice-effekten lærer oss, bør vi ikke tenke på enkelte tiltak isolert. Vi må vurdere virkningen av hvert tiltak, opp mot alle andre tiltak.

Venstre er selvfølgelig ikke alene om å lide under Udo's Choice-effekten. Høyre, med Tina Bru i spissen, har nylig foreslått behovsprøving av barnetrygden og utviser samme manglende evne til å tenke helhet.

Hadde Raja og Bru derimot tenkt helhetlig, ville de sett at vi allerede har på plass et system for å sikre uønsket opphopning av goder hos de rikeste. Det kalles skatt. Er skatten progressiv, slik at de med høye inntekter betaler en større andel av inntekten sin i skatt, vil det innebære enda mer utjevning.

Så lenge vi tør å skattlegge de rikeste, er det ikke noe problem at de samtidig mottar de samme velferdsordningene som personer med lav inntekt.

Det å forbeholde støtten til de som virkelig trenger det er en forførerende tanke, like forførende som et produkt som lover deg den perfekte fettsyresammensetningen. Det gir inntrykk av å være effektivt og målretta.

Sannheten er at det er et byråkratisk og uoversiktlig vedtak, med negative konsekvenser for dem man prøver å hjelpe.