FORTELLINGEN OM 22. JULI: Regissør Paul Greengrass står bak filmen «22 July», basert på Åsne Seierstads bok «En av oss: En fortelling om Norge». Vi gjør oppmerksom på at dette klippet inneholder nærgående skildringer av hendelsen på Utøya 22. juli, inkludert gjerningspersonen.Video: Netflix Vis mer

Anmeldelse Film «22 July»

Dumt at de må snakke et fremmedspråk når de er i livsfare

Ellers er «22 July» en samvittighetsfull film.

«22 July»

4 1 6

Drama

Regi:

Paul Greengrass

Skuespillere:

Jonas Strand Gravli, Anders Danielsen Lie, Jon Øigarden, Maria Bock, Torbjørn Harr, Ola G. Furuseth

Premieredato:

10. oktober 2018 (Netflix)

Aldersgrense:

Ikke satt

Orginaltittel:

«22 July»

«Dumt at de må snakke et fremmedspråk når de er i livsfare»
Se alle anmeldelser

FILM: Det ligger en hinne, en tynn gardin, over Paul Greengrass’ versjon av 22. juli og hendelsene etterpå, og som skaper en avstand. Hinnen oppstår rett og slett fordi «22 July» er full av norske skuespillere som snakker engelsk. Folk løper for livet, de leter etter barna sine på sykehuset, alt mens de snakker med aksent på det som er et åpenbart fremmedspråk, enklere enn slik de ellers ville ordlagt seg, med færre idiomer, referanser og muntlige uttrykk. Det føles ikke spontant. Det virker fremmedgjørende. Det gjør det så åpenlyst at de bare later som.

Det oppstilte

Det vil nok gjøre at «22 July» vil være interessant for flere av verdens millioner av Netflix-abonnementer når den slippes senere i høst, men det vil samtidig føre til at mange av dem vil streve med å gå over barrieren som alle spillefilmer må bygge ned: Nemlig å komme dit at du tror det du ser er virkelig, selv om du vet det er oppstilt.

Språket er ikke det eneste. Når forsvarerteamet først lytter til Breivik fortelle om en harmonisk barndom, og så snakker med omsorgsarbeiderne som var nær å gripe inn overfor familien, legger en av dem til: «Ikke akkurat bildet han selv tegnet». Denne typen unødige forklaringer av noe publikum akkurat har sett, er det flere av. Avisene, et engelskspråklig Dagbladet og den for meg ukjente referanseavisen «Norway Today», ser ut som sammenlimte A3-ark, ferske fra fargeprinteren.

Intens Lie og Øigarden

Castingen hjelper på. Anders Danielsen Lie, som spiller Anders Behring Breivik, og Jon Øigarden, som er Geir Lippestad, er begge skuespillere som klarer å være intense med små grep og fakter. Det er som om Breiviks tilfredshet og Lippestads forakt skinner av dem, som om det er noe de ikke klarer å holde igjen. Deres samtale om forsvaret er en av tre løp gjennom filmen.

Et annet spor følger Jens Stolenberg, spilt av Ola G. Furuseth, som både har Stoltenbergs fakter og smale kinn. Eks-statsmininsteren får noe stemoderlig behandling her. Det legges stor vekt på manglene ved beredskapen som kom frem i Gjørv-rapporten, noe som her helt fair, men mindre på det han gjorde som han ble så berømmet for; ordene han fant da de trengtes som mest, og møtene med de som ble rammet. I tillegg følges Viljar Hanssen (Jonas Strand Gravli) og foreldrene hans (Maria Bock og Thorbjørn Harr), som alle tre ser passelig herjet ut, uten at man mister følelsen av at de virkelige stormene skjer på innsiden av dem.

Men scenene på sykehus og med de pårørende er underlig strunkne og beherskede, der fedre, mødre og søsken står rett opp og ned og forteller om hvem og hva de har mistet. Sammen med språket bidrar instruksjonen til at følelsen av fortvilelse ikke helt trenger gjennom.

Samfunnsfortelling

Samtidig er dette en film der fortellingen på individnivå er mindre viktig enn samfunnsfortellingen. I dette er «22 July» en balansert og anstendig film. Selve strukturen i filmen er fint talende uten at det blir bombastisk. Det Greengrass virker å ville vise frem, er hvordan Breiviks ideer på ingen måte ble stuet inn i fengselscellen sammen med ham, men har spredd seg - samtidig som institusjonene i det norske samfunnet, og da særlig rettsvesenet, rolig og uten å miste hodet eller fire på prinsippene faktisk klarte å håndtere en skikkelse som ham.

Heroismen i «22 July» er heroismen til mennesker som ikke slutter å gjøre jobben sin. Det er ikke tilfeldig at både advokater, kirurger, politimenn, fengselsbetjenter og lokalpolitikere som Viljars mor vises frem mens de jobber, og gjør sitt for at hjulene skal gå rundt én dag til.

Ikke spekulativt

Regissøren ser filmen som en direkte kommentar til fremveksten av høyreradikalisme og med uttalt henvisning til alt-right-bevegelsen i hjemlandet.

Så vil det være noen forenklinger som nok vil lugge for et norsk publikum. Her blir den første psykiatriske evalueringen av Breivik sett bort fra tilsynelatende kun fordi konklusjonen ikke passet med et allment ønske om å straffe, og uten at diskusjonen om hvorfor kommer med. «Retten prøver å gjøre det som er best for Norge», sies det strengt når rapporten ikke blir lagt til grunn. Mon tro om dét ville vært tilstrekkelig argumentasjon.

Angrepet på Utøya er, naturligvis, vanskelig å se på. Drapene skildres på nærmere hold enn i Erik Poppes «Utøya 22. juli», selv om kameraet ofte vender seg vekk i øyeblikket skuddene kommer. Men også dette er gjort rett frem, som en nødvendig oppgave, ikke som noe som føles spekulativt. Det dveles ikke.

I møte med en uhyrlig handling som liksom ikke passet inn i måten man pleier å gjøre det på -- hvordan sikre noens rett til å bli hørt uten å gi dem enn plattform? -- er det som om filmskaperen følger anbefalingene fra institusjonene han skildrer. Det er mulig å høre og se noen, og så dømme dem..