Dunder og brak

«Pacific Rim» har atmosfære og episke slåsskamper som tar pusten fra en. Det holder et godt stykke på vei.

FILM: Skal man først lage en film der 30 meter høye roboter slåss mot monstre fra jordas indre, bør det trolig gjøres som i «Pacific Rim».

I 2013 blir jorda angrepet av monstre (kaiju) som stiger opp fra en sprekk i Stillehavets bunn. Menneskene tar til motmæle, men hele byer blir ødelagt, titusener dør og man må finne nye metoder for å bekjempe kaijuene. Løsningen er enorme roboter (jaegere) som engasjerer uhyrene i nærkamp. Det blir mye denging og slenging, med store materielle ødeleggelser. Filmens hovedhandling starter i 2025 og menneskeheten er i permanent krig med uhyrene.

Hvordan styrer man disse robotene? Med to piloter som står ved siden av hverandre i gigantens hode, festet til kabler og diverse anordninger. Fordi robotene er så store, holder det ikke med én pilot. Roboten styres nemlig gjennom pilotenes hjernekraft og en såkalt «neural handshake» knytter de to pilotene sammen med robotens nervesystem.

Nevrologisk
Det er liten tvil om at Guillermo del Toro og hans kompetente stab av designere og effektmakere har lagt sin sjel i å gjøre jaegerne overveldende og kaijuene fryktinngytende. Hvis «Pacific Rim» har en sjel, så ligger den her, hos de storvokste. Rollefigurene som spilles av mennesker, er langt mindre engasjerende.

Tanken er at vi skal identifisere oss med piloten Raleigh Becket (Charlie Hunnam fra «Sons of Anarchy») og filmens eneste kvinnelige innslag, Mako Mori (Rinko Kikuchi). Raleigh har mistet sin pilotbror i kamp og jobber nå med å bygge en «kystvegg» mot kaijuene. Han kontaktes av Stacker Pentecost (Idris Elba), sjef for Jeagerprogrammet og en myndig hærfører. Pentecost er den eneste i «Pacific Rim» som kan kalles en interessant karakter, en stødig farsfigur for alle han har under sin kommando.

Visjonær
Hunnam og Kikuchi kobles til hverandre på nevronivå gjennom såkalt «drifting», der de får innsyn i hverandres minner og følelser, men de oppnår aldri en tilsvarende forbindelse gjennom kinolerretet. Dette er skuffende, i og med at Guillermo del Toro ikke er Michael Bay. Meksikaneren er en visjonær filmskaper med en rekke kritikerroste og prisbelønte verk på samvittigheten. Han har satt sitt særmerke på horror- og fantasysjangeren med filmer som «Cronos», «Djevelens ryggrad» og mesterverket «Pans labyrint» og hans Hellboy er ingen typisk tegneseriehelt.

Formørket
Etter at del Toro hoppet av «Hobbiten», ble «Pacific Rim» hans første gigantproduksjon. Han har svidd av pengene på effekter, naturlig nok, og det er her magien ligger, i de voldsomme og gigantiske slåsskampene. Del Toro skaper en episk, apokalyptisk atmosfære og det er en skam at filmen vises i 3D. Alt foregår i regnvær eller innendørs. Det er vått og mørkt. Vi trenger lys og klarhet, ikke solbriller. Jeg vil anta at del Toro gremmer seg.

Del Toro henter inspirasjon fra japanske monsterfilmer, men har også ønsket å lage noe nytt, noe personlig. Hans styrke har tidligere vært å lage fascinerende forbindelser mellom det biologiske og det teknologiske, mellom fantasi og grusom virkelighet. Da må de menneskelige rollefigurene også komme til liv, ikke bare robotene.