Dunderhonning

Svenneprøve til laud og vel så det.

CD: Det er ofte smart å debutere med en EP. Ikke bare koster de mindre å spille inn enn album, men de gir unge band med begrenset eller ujevnt låtmateriale en sjanse til å vise bare sine beste sider, samt at de er såpass korte at de vanskelige å direkte hate uansett hvor dårlige de måtte vise seg å være. Dette siste punktet trengte ikke Dunderhonning å bekymre seg for. Konseptet til Harstad-kvartetten er enkelt nok: åtti-nittitalls indierock med nordnorske tekster, og bandets mest sympatiske trekk er nok hvor villige de er til å ikke gjøre noe stort poeng av språkvalget sitt, men bare fokusere på å lage gode låter, noe de stort sett klarer, selv om EP-en (eller «minialbumet», om du vil) mangler de virkelige høydepunktene de hele plata igjennom lukter på. Dunderhonning er med dette unge og lovende, men har det forhåpentligvis i seg og bli noe mer enn det.