Duo i to faser

«Arbeider i mørket» er den første retrospektive utstillingen med den sveitsiske kunstnerduoen Peter Fischli og David Weiss. Det er på høy tid, for først når arbeidene sees i sammenheng, synliggjøres deres markante rolle som overgangsfigurer, mellom en moderne, objektbasert epoke og vår samtids informasjonsbaserte kultur.

Fischli og Weiss har arbeidet sammen siden 1979, og har forenklet sagt gått gjennom en utvikling fra objektbaserte arbeider på 80-tallet, til foto- og videobaserte arbeider på 90-tallet. Denne overgangen fra objekt til bilde er for Fischli og Weiss ikke bare et spørsmål om materiale, det er også en tematisk overgang. På 80-tallet tok duoen et ironisk og melankolsk farvel med kunstobjektets meningsbærende og institusjonskritiske potensial. På 90-tallet har de gjort den kunstneriske prosessen og den medierte erfaringen til sitt hovedtema.

Fischli og Weiss' hovedfigur i de tidlige arbeidene kan sies å være den tenkende dagdrømmeren. Dette er en figur vi kjenner fra tidlig modernistisk litteratur og bildekunst, og Fischli og Weiss har da også blitt sammenliknet med Gustave Flauberts figurer Bouvard og Pécuchet, to menn som gir opp sine jobber til fordel for et liv viet til undring over livets store og små problemer. Sammenlikningen virker helt på sin plass om man ser på tidlige arbeider, som i en serie vekselvis absurde og banale leirefigurer fra 1981 med titler som «Liten seng», «Peanøtter» og «Gatemusikant», eller det sentrale verket «Spørrekrukke» fra 1984.

Den lett filosofiske figuren som stiller spørsmål som «Er alt et spill?», «Er jeg for varm?» og «Er jeg en særing?» ser imidlertid ut til å svinne hen når vi følger Fischli og Weiss' arbeider fram mot 90-tallet. Det er som om han, sammen med modernismen han minner oss om, går i oppløsning når han møter informasjonssamfunnets visuelle overflod.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Oppløsning

Vi kan se spor av denne oppløsningen allerede i Fischli og Weiss' arbeider fra midten av 1980-tallet. Serien «Stille ettermiddag» fra 1984- 85 er fotografier av absurde objektkonstellasjoner som beholder en balanse og likevekt, men som hele tida er på grensen til å kollapse. Den samme latterliggjøringen av et rasjonelt verdensbilde finner vi i filmen «Slik tingene går» fra 1985- 87, som blant annet er vist på Museet for samtidskunst i Oslo med ujevne mellomrom. Her kan vi følge en svært underholdende, men totalt meningsløs fysisk-kjemisk kjedereaksjon, der små eksplosjoner, rullende objekter og boblende væsker skaper det narrative forløpet.

Fischli og Weiss tar sitt farvel med kunstobjektet i en serie installasjoner tidlig på 1990-tallet. Her setter de den tidkrevende meningsløsheten helt på spissen, ved å skape nøyaktige plastavstøpninger av alle rekvisittene i det rommet de arbeider i. Marcel Duchamp la grunnlaget for diskusjonen om kunstobjektets status med sine ready-mades, i en tid da det håndverket og kunstobjektet fortsatt var kategorier åpne for kritisk intervensjon. Fischli og Weiss avrunder denne diskusjonen ved å vise til hvordan de samme kategoriene nå har mistet sin betydning.

Visuell transparens

Jeg mistenker at Fischli og Weiss trivdes ganske godt med sin dagdrømmerfigur, uansett hvor ironisk forhold de hadde til ham. Dette var en figur som tross alt hadde en nærhet til sine omgivelser og seg selv. Likevel har de gitt ham opp, til fordel for et forsøk på å gripe noe essensielt ved informasjonssamfunnet. I videoarbeidene de har arbeidet med siden 1995 er de fortsatt opptatt av det hverdagslige, men nå er minnet av det manuelle arbeidet på det nærmeste visket ut.

Tilbake står et stort videoøye som registrerer alt som befinner seg i kunstnerduoens nærhet. Veien til studioet, hunden hos dyrlegen, ungdom på diskotek, toget i landskapet; alt vises i åtte timer lange videoopptak som ingen besøker vil makte å se. De gøyale objektene og de kvasifilosofiske spørsmålene er erstattet av en visuell transparens som bare kan sammenliknes med den vi kan oppleve på TV 24 timer i døgnet. I vår tids mest kraftfulle medium har dagdrømmeren møtt sin overmann.