Duo uten samklang

Det er vanskelig å forestille seg et mer umake par enn Niclas Gulbrandsen og Gustav Vigeland. Likevel møtes den grafiske intimisten og monumental-skulptøren på felles tresnitt-grunn i Vigeland-museet.

Mens grafikken var et mindre kjent supplement til skulpturen for den nesten manisk produktive Gustav Vigeland, har Niclas Gulbrandsen konsentrert seg om tresnittet. Denne forskjellen framgår tydelig både av resultatene og tilnærmingen til «flisespikker-mediet». Her kan publikum kikke kunstnerne over skulderen, og få innblikk i prosessen mot ferdig trykk.

At Vigeland tok opp tresnittet, har sammenheng med prestisjen teknikken fikk fra slutten 1800-tallet. Munch var internasjonalt en ener på treplata, og Vigelands begrunnelse for å ta opp teknikken hadde også kritisk adresse til konkurrenten.

Vigeland vendte seg vred mot bruken av treets egenart i trykket (årer, kvister, sprekker), som bare kompenserte for at «snittet det er som oftest yderst diletantisk» . Munchs mesterverk «Kyss» falt nok i sistnevnte kategori.

Zoologisk hage

Selv brukte Vigeland brødfjøler i bjørk til å snitte i, og det er ikke mye å spore av treets struktur i Husflidens kjøkkenprodukter. Fargeskalaen var like asketisk fastlagt til svart og hvitt, som lyse lineære «negativer» mot mørk bakgrunn eller mer plastisk formete figurer som nærmer seg parkskulpturenes forenklete form i «Gutter i båt fisker med garn».

Stiliseringen stemmer med hans fastlagte syn på kjønnene, når en mann har overtaket på ei øgle mens kvinnen er underkastet krypdyrets makt. Derimot greier Vigeland å bevare den tegnerisk levende streken i noen av sine studier fra zoologisk hage, der karakteren hos den liggende løven og en ape på vandring er små undre av skarpskåret presisjon.

Mens skulptøren foretar en direkte oversettelse fra tegningens strek til tresnittets linjer, utprøver Gulbrandsen sine ideer på platen for å konsentrere eller nyansere det motiviske utgangspunktet. Det framgår av de ulike trykkplatene til musikerserien «Tema med variasjoner», som han nylig viste i Kunstnerforbundet. Ta bare Gulbrandsens testing av formen på rampelyset som innringer pianisten i «Trampeklapp», hvor scenen med en bejublet solist ser så selvsagt ut, som om den var skåret ned under applausen.

Jazzfot

Den samme selvfølgelige enkelheten lyser ut av de strengt økonomiserte strekene i «Paganini: La Campanella», men likevel er fiolinistens innlevelse snittet med en sensibilitet som framkaller forestillingen om vare og virtuost vibrerende buestrøk. Man fornemmer også på sporene etter skjærejernet at redskapen har gått gjennom finerflak.

Det rykker i jazzfoten når Gulbrandsens snitt kommuniserer rytmisk strengelek mellom bass og gitar i «C Jam Blues», og følelsen er likeså når han med «'s wonderful» trykker hudnær sensualitet inn i det grå. «Nationaltheatret» er et glimt av gatemusikanten i vrimmelen foran landets hovedscene. Med billedmessig komposisjon gir Gulbrandsen en annen solo til en kvinnelig forbipasserende. Hun tar - i likhet med tresnittets opphavsmann - tonen fra saksofonen, med en enkel gest som sier mye om musikalsk kommunikasjon.