Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Dus med Simone

Simone de Beauvoir, dette århundrets mest kjente intellektuelle kvinne, ville kanskje syntes det var et paradoks at vår tid er mest interessert i hennes kjærlighetsliv. Eller kanskje ikke? - Hun skrev selv så enormt mye om det. Jeg tror fokuset på kjærlighetslivet bidrar til at folk leser bøkene hennes, sier Åsa Moberg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hun er svensk forfatter, billedkunstner, avisspaltist og oversetter, og har skrevet boka «Simone og jeg», personlige tanker omkring Simone de Beauvoir. Boka er like mye en selvbiografi som en biografi. Moberg beskriver sitt eget 24 år lange samliv med den 17 år eldre fotografen Tor-Ivan Odulf, og sammenlikner det med Sartres og Beauvoirs. Det fører iblant til pussige utsagn av typen «Tor-Ivan var en helt annen personlighetstype enn Sartre», men også til intense undersøkelser av allmenne følelser. Ingen, ikke engang Sartre, var på fornavn med Beauvoir. Men etter å ha lest mange tusen sider av henne, og oversatt først «Mandarinene» og nå en komplett utgave av «Det annet kjønn» til svensk, mener Moberg hun tør være dus med Simone.

- Det kan oppstå en helt spesiell forståelse mellom en forfatter og en leser. For mitt vedkommende har interessen for Beauvoirs person ført meg inn i hele verdenshistorien. Det er naturligvis påfallende at en biografi om Sartre handler om politikk og filosofi, mens en om Beauvoir handler om kjærlighetslivet. Men kvinner er mindre opptatt av å distansere seg fra det private; familieforholdene til offentlige kvinner er offentlig kjent. Vi må for eksempel alltid ta stilling til barn. At jeg er en barnløs kvinne, preger min identitet, sier Åsa Moberg.

- Når du kopler ditt eget liv til Beauvoirs, er det vel lett å tillegge henne motiver som først og fremst er dine?

- Det gjør jeg sikkert, men det tror jeg hun ville likt. At man virkelig bruker henne til å få sitt eget liv i perspektiv. For mange kvinner har hun vært en støtte til å bryte ut av dårlige forhold. For meg var hun en støtte til å bli. Det sier noe om hva man kan lese ut av et forfatterskap.

- Du skriver at Beauvoir var redd for det usagte?

- Alle som var i kontakt med henne forteller at hun snakket i ett kjør. Men hun må jo nødvendigvis ha lyttet også, så mye som hun fikk med seg. Angsten for stillheten er en allmenn angst. Der jeg bor, har man til og med diskomusikk i skibakken. Å være stille sammen med noen, krever stor grad av trygghet og intimitet.

- I boka får vi vite at ditt forhold til din avdøde mann var seksuelt mislykket, at din mor som liten pike ble innlagt på sykehus for onani og at Simone de Beauvoir skal ha fått sin første orgasme som 39-åring. Er du tilhenger av at man skal snakke offentlig om alt?

- I prinsippet, ja. Det er den kvinnelige sfæren som kommer til uttrykk her. I den svenske offentligheten er jeg nesten alene om å forsvare prateprogrammene på TV. Men de gir rom for kvinnene, i alle sine farger og all sin forskjellighet, i motsetning til den grå mannskulturen. Jeg har vært TV-kritiker i ti år, og skal påta meg å skrive en bok om et hvilket som helst samfunn basert på dets TV-programmer.

- Fjernsynet fortegner ikke virkeligheten?

- Nei, de som hevder det, ser ikke på TV. Kanskje bare på nyhetene, og der ser de en svært liten del av samfunnet.

- «Det annet kjønn» kom ut i forkortet utgave både på norsk og svensk i 70-åra. Du antyder at forkortelsene bærer preg av moralsk sensur?

- Jeg registrerer i hvert fall at flere sentrale kapitler er borte, om den lesbiske kvinnen, om incest og anoreksi. «Det annet kjønn» er et verk med flere sider enn mange tror.

- Du skriver at en biografi om Beauvoir, som betonet hennes livslange avhengighet av Sartre, fratok deg skammen over din egen avhengighet av din mann. Hvorfor er avhengighet knyttet til skam?

- Jeg tror det er et generasjonsfenomen. Jeg er 51 år, og etterkrigsånden tilsa at vi var besatte av å klare oss selv. Vi var livredde for avhengighet. Blant jenter på 20- 25 år ser jeg en helt annen holdning: Har de en mann, er de glade de har funnet seg noen, og knytter seg lykkelig til ham. Avhengighet er nødvendig, ellers blir man ensom, og det vil jo ingen være.

- Hva gjør Simone de Beauvoirs forfatterskap så unikt?

- Jeg tror hun vil bli lest så lenge det fins bøker, fordi hun tenkte så stort, og tillot oss å ta del i henne. Jeg tror ingen andre vil etterlate seg et slikt livsverk, ingen fødes lenger med slike ambisjoner. Sartre og Beauvoir lengtet etter å se alt, lese alt, gjøre alt - og så dokumentere det! Jeg skjønner ikke hvordan de fikk tid. Det må jo være noe de ikke gjorde som vi gjør, sier Åsa Moberg, og tenker seg om et øyeblikk.

- De så vel ikke så mye på TV.