FILM: Tillat meg å dykke ned i filmmusikken i denne familiekomedien. Ikke at det er noe oppsiktsvekkende med den, men likevel, lydbildet illustrerer noe av filmens problem: Når noe skal være morsomt, feies vi over ende av overdådige strykerarrangementer og blåsere. Når andre scener skal signalisere kos og tradisjonelle familieverdier, drypper triste pianotoner ut av kinohøyttalerne som smeltet smør. Det er amerikansk. Det er for mye. Det er en eggedosis av «Alene hjemme», tv-serien «Den syvende himmel» og gode, gamle «Hjelp, vi skal på ferie!» Ingen ny øvelse, altså.

Denne gangen møter vi Steve Martin og Bonnie Hunt som tolvbarnsforeldre. Storfamilien lever lykkelig på landet, men hør! nå får far i huset tilbud om feit fotballtrenerjobb, og mor i huset får tilbud om å gi ut bok. Familien flytter til storbyen, foreldrene har ikke lenger tid til barna, det er som om Hollywood allerede nå harselerer med den norske tidsklemmedebatten. Barna er både tynne, tykke, med og uten briller og kjærester og frosker. Og rett skal være rett: Det oppstår enkelte morsomme episoder når kidsa går bananas i og rundt huset. Men jeg lo slettes ikke like ofte som filmmusikken signaliserte at jeg skulle.