FREDRIK STABEL:  Han er ikke minst kjent som mannen bak Dusteforbundet, som han gledet Dagbladets lesere med i årevis. Stabel ble født i Oslo den 4. januar 1914..
Arkivfoto: SCANPIX
FREDRIK STABEL: Han er ikke minst kjent som mannen bak Dusteforbundet, som han gledet Dagbladets lesere med i årevis. Stabel ble født i Oslo den 4. januar 1914.. Arkivfoto: SCANPIXVis mer

Duster hele Norge rundt

4. januar er det hundre år siden Dagbladets Fredrik Stabel ble født. Som ingen andre avslørte han selvhøytidelighet, byråkrati og maktarroganse.

Kommentar

«I og for seg har jeg ingen ting imot å stå opp. Det er det at man skal begynne dagen med det - som jeg synes er så urimelig.» Hevdet Fredrik Stabel, som hadde et utseende like gravalvorlig som Buster Keaton. Sannsynligvis hadde han også den samme opplevelsen av at tilværelsen er grunnleggende absurd og selvmotsigende. Det eneste man kan stille opp med, er latteren. Mengder av aforistiske blinkskudd står igjen etter Dagbladets faste surrealist gjennom 50 år, 40 av dem som bestyrer av Dusteforbundet. «Den som ikke er i stand til å bevare et stivnet smil i daglig samvær, er humørsyk,» mente Stabel, som uten å trekke på det såkalte smilebåndet fikk folk til å hikste av latter nasjonen rundt. Hver eneste dag.  

Hva var Dusteforbundet? Ettersom det ble lagt ned i 1990, er det grunn til å opplyse nyankomne generasjoner. Det dreier seg om en spalte, opprettet i Dagbladet av Fredrik Stabel, en mann som hadde overgått de fleste i mislykte erfaringer fra yrkeslivet. Han vokste opp i Oslo. Etter middelskolen var han i tur og orden forsikringsassistent, smører til sjøs, bokhandlermedhjelper, dørselger (blondekraver og støvsugere), assistent i Utenriksdepartementet, sufflør, ansatt ved Store Norske Kullkompani på Svalbard og gallerist. Ingenting av dette var spesielt vellykket. Som han har uttrykt det: «Når andre gjør noe blir det resultater - når jeg gjør noe blir det konsekvenser.»  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men han kunne tegne. Og han var morsom. Våren 1940, Stabel var da 26 år gammel, bodde han på et pensjonat i Pilesstredet. Mens han satt i telefonen ute på gangen, skal han ha rablet ned en tegning av to små menn og en hund på en notisblokk ved siden av apparatet. En nabo så tegningen, utstyrte den med en tekst av den danske tegneren Storm P. (for øvrig Stabels kanskje viktigste inspirasjonskilde) og leverte den til redaktør Gunnar Larsen i Dagbladet. Larsen satte vitsen på trykk og kontaktet Stabel, som fortsatte å forsyne avisa med tegninger inntil den ble stanset av tyskerne i 1943.  

Stabel jobbet videre for humormagasiner, inntil også han (ifølge upålitelige kilder) ble stanset av tyskerne. Etter krigen var han tilbake i Dagbladet. I 1950 oppsto ideen om Dusteforbundet. Resten er så til de grader historie at det synes påfallende at ikke Nasjonalbiblioteket har iverksatt et eget Stabel-år i 2014. Det kunne nasjonen hatt behov for. Stabel var en stor dikter og humorist. Dusteforbundet med president Darwin P. Erlandsen omga seg med figurer som Stabel skrev de merkverdigste historier om, fortellinger der hverdagen vokser til et halsbrekkende, men gjenkjennelig univers, med typer som forfatteren Diderik From jr., Lille-Maud Vonlausbråten, forhenværende overrettsakfører Waldemar Rütter-Wächselsen, amatørkirurg Zarathustra D. Erlandsen, Goddag Mann Hostesaft, Infantile Beatrice, Sylfida Wangen og Rasmus Rebell.  

Utover 1960-tallet begynte Stabel å trykke, via Lille-Mauds såkalte avskrivingsbyrå, utdrag fra ting som hadde stått på trykk i norske medier; avisartikler, debattinnlegg, forskningsrapporter, seminarinnlegg, instrukser, leksikonartikler, medisinsk veiledning, kommunevedtak, hele arsenalet av trykksaker som veltet innover Norge i den sosialdemokratiske oppbygningsfasen etter krigen. Innslagene røpte en halsbrekkende bruk av fremmedord, grammatikalske krumspring, pompøse formuleringer, idiotiske påstander, sinnssvake beslutninger; Stabel synliggjorde en verden av språklige katastrofer, ubegripelige resonnementer og forunderlige handlingsmønstre i den norske hverdagen.  

Både Stabels egne historier og avskriftene var forsynt med hans utrolige tegninger av små menn og kvinner. Han utviklet sin egen, grafiske stil, med situasjoner ledsaget av tekster som kan passe bra på en hvilken som helst nyttårsaften: «Av fulle folks koner og barn skal man høre sannheten.» «Jeg har truffet mange nakne kvinner i mitt liv, men aldri noen som har kunnet spinne.» «Det kommer et menneske til verden hvert halve sekund. Det er selvfølgelig meget. På den annen side skal man ikke glemme at det her utelukkende dreier seg om ganske små barn.»  

Stabel fikk etter hvert god hjelp til spalten sin. I en viss forstand ble Dusteforbundet en folkebevegelse. Snart strømmet en syndflod av utklipp til Drøbak, der Stabel bodde, sendt inn av den oppgitte og irriterte delen av befolkningen. Men Stabel fikk dem med sine kommentarer til å le av tilværelsens iboende idioti, selv om de egentlig burde gråte. Ingen kunne føle seg trygg. Alle kunne rammes av Stabels muntre latterliggjøring, som kan sammenfattes i enda en av hans aforismer: «Det er ingen sak å oppdage at man er et geni når andre forteller en det. Kun den virkelig geniale er i stand til å oppdage det selv.»