Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «Sangklubben»

Dvask dusinvare

«Sangklubben» handler - igjen! - om hyggelige briter fra grisgrendte strøk som plutselig blir nasjonale stjerner.

«Sangklubben»

3 1 6

Dramakomedie

Regi:

Peter Cattaneo

Skuespillere:

Sharon Horgan, Kristin Scott Thomas, Greg Wise, Jason Flemyng

Premieredato:

26. juni 2020

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

«Military Wives»

«Småsjarmerende feelgood, men det føles som dusinvare»
Se alle anmeldelser

FILM: Det finnes noen historier som britene er mer opptatt av å fortelle enn noe annet folkeferd. Den dannede krimmen med lik i biblioteket er en slik type historie. En annen er det vi kan kalle «vi-lager-forestilling-komedien», som oftere enn ei er basert på en virkelig historie.

Det dreier seg ofte om sjarmerende amatører fra grisgrendte strøk i Storbritannia, som har en klubb eller et kor eller noe som likner, som plutselig får nasjonal oppmerksomhet. Flere «hva-da-lille-meg-i-London?»-øyeblikk følger, før det store showet på slutten blir en suksess og rører millioner.

Kamp i koret

«Sangklubben» går lojalt inn i denne tradisjonen, og tilsetter akkurat så mye sukker og salt som oppskriften tilsier. Så skal det sies at omgivelsene er over gjennomsnittet interessante: Handlingen foregår i en militærleir, der koner og barn er igjen og venter mens ektefellene deres kjemper i Afghanistan.

De prøver å få tiden til å gå med å starte et kor. Straks blir det kamp om å være alfa og organisator, mellom den avslappede Lisa (Sharon Horgan) og den selvbevisste oberstfruen Kate (Kristin Scott Thomas), som fremdeles sørger over en fallen sønn.

Blir forutsigbar

Dynamikken mellom de to spretter fint, og særlig Kristin Scott Thomas klarer å bringe nyanser til en rolle som fort kunne bli en kantete karikatur. Det er noen øyeblikk der det søkker litt i tilskueren, som når enka etter en drept soldat skjønner at han ikke vil kunne ha åpen kiste i begravelsen. Men ellers er «Sangklubben» heller dvask dusinvare, som er litt for overbevist om at du vil bli sjarmert av de upretensiøse og elskelige koristene.

Slutten er forutsigbart sentimental. Jo da, du føler deg muligens litt bedre etter å ha sett «Sangklubben», men det kan også hende du vil tenke at den følelsen kom litt billig.

.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!