DVD å bli klok av

Super dokumentasjon av super gruppe.

DVD: Det glimrende 2005-albumet «The Way Up» markerte et nytt nivå for den nesten 30 år gamle Pat Metheny Group . Metheny og Lyle Mays\' timelange komposisjon kom ut av studioet med en detaljrikdom og kompleksitet som gjorde den vanskelig å flytte «uskadd» over til konsertscenen, men som Oslos publikum kunne konstatere i mai det året, lot det seg gjøre. Med en ekstra gitarist (Nando Lauria) pluss utvidede roller for trompeter Cuong Vu og munnspiller Gregoire Maret, gjorde PMG en glimrende konsertversjon, men først nå, gjennom et videoopptak fra Seoul, kan vi detaljstudere hvordan «The Way Up» blir til på scenen i all sin lydprakt. Det er en rett så fascinerende opplevelse.

JAZZ PÅ TV kan være en blandet fornøyelse. Når det meste klaffer her, skyldes det kanskje at regien er signert bassist og PMG-veteran Steve Rodby . Som bandmedlem kjenner han musikken ut og inn og viser oss de detaljene vi gjerne vil se i en nydelig balansert veksling mellom nær- og oversiktsbilder. Dermed trer for eksempel Lyle Mays fram som det «limet i gruppa» han vitterlig er med sine tangenter, og produksjonen gir også mange andre eksempler på hvor mye mer enn Methenys gitarer denne musikken vitterlig er. Det skjer helt uten forstyrrende visuelt effektmakeri av typen sjokkzoomer og idiotiske kameravinkler, her får vi en diskret, rytmisk finstemt bildereportasje som formidler musikalske detaljer og musikalsk helhet på forbilledlig vis. Dette er musikk-tv slik NRKs Svein Erik Børja introduserte og utviklet sjangeren i Norge på 60- og 70-tallet, og etter så mange år med digitalt egotrippereri fra dilettantiske regissører, er det en sann lise å oppleve lavmælt bilderegi i musikkens tjeneste. CD: Om julemusikken fortsatt ikke skulle være i hus, er flygelhornisten Arne Hjort og pianisten Helge Nysteds «Snø» en mulig løsning på det eventuelle problemet, iallfall for den som måtte like en varsomt jazzinspirert tilnærmingen til høytiden. Duoen klinger passe sakralt og minimalistisk der den tar for seg «Stille natt» (heter den ikke «Glade jul» på norsk?), «Have Yourself A Merry Little Christmas», «A Child Is Born» og andre sanger fra både norsk salmeskatt og amerikansk julefeiring. Prøysen er representert, om enn indirekte («Julekveldsvise», «Romjulsdrøm»), og i feltet bak Bugge Wesseltofts klassiker, «It\'s Snowing On My Piano», er «Snø» en sterk kandidat.

JULA PÅBEROPES også av The Classical Jazz Quartet , uten at deres omgang med Händels «Halleluja», Bachs «Jesu bleibet Meine Freunde» og seks av de mest kjente melodiene fra Tsjajkovskijs «Nøtteknekkersuiten» leder tankene spesielt mot albumets tittel, «Christmas». Kenny Barron (piano), Stefon Harris (vibrafon), Ron Carter (bass) og Lewis Nash (trommer) er meritterte jazzmusikere som på tidligere plater har gjort høreverdige kammerjazzversjoner av blant andre Rakhmaninov, men denne julerunden virker både ubegrunnet og uinspirert. Sant å si blir det litt tilkjempet «nå skal vi swinge Tsjajkovskij»-feel over det hele, og selv om musikerhåndverket er støtt nok, rangerer disse versjonene knapt blant de fineste eller mest interessante for denne musikkens del.