Dybdahls elskovsrede

Thomas Dybdahl har utviklet seg til å bli norsk pops førsteelsker. Han kan dette med å forføre lytterne, men er kjærtegn og ømme blikk nok?

CD: Thomas Dybdahl overrasker ikke med sitt første album etter den såkalte oktobertrilogien, som han avsluttet med cd-en «One Day You\'ll Dance For Me, New York City» (2004). Vi kjenner Dybdahl nå, og vet at vi får finstemt, sober vokalsoul. Og vi forventer kvalitet, stemninger og organisk materiale tuftet på singer/songwriter-popsoul. Så langt er alt vel, for vi får dette. Dessuten får vi også lavmælte jazzstemninger med på kjøpet.

Varsom kammerpop

På «Science» går Dybdal empirisk til verks - grundig og vitenskapelig. Han vet nemlig hvilke knapper han skal trykke på og hvilke strenger som skal berøres. Er det noe han utviklet og gjort til sitt varemerke, er det nettopp det å gå inn i små musikalske rom. Han innreder dem med tepper, myke puter, maler med jordfarger og stemningsjusterer med stearinlys før han inviterer inn. Det hele minner om et elskovsrede. Musikalsk er Dybdahl varsom og forsiktig. Kan lager kammerpopmusikk det er vanskelig å motstå. Mykjazz og taffelsoul går hånd i hånd - ispedd litt country. Stemningene er tydeligere enn melodiene, for dette er ikke sanger å nynne på egen hånd. Innholdet er mer som luftlommer å lande i, små tilfluktsrom å rømme til når hverdagen blir for krevende. Da kommer Dybdahl med strykere, myke rytmer, akustiske antydninger og sin sjelfulle, trøstende stemme og visker vekk virkeligheten.

Påtrykkende intimt

Med andre ord: Liker du Thomas Dybdahl, vil du nok elske dette albumet - hvis du da ikke er blitt lei av at hans førførende hvisking inn i øret. Man kan gå trøtt av førsteelskere som bare vil ha deg i én stilling, i én følelse, i én modus. For meg blir Dybdahl litt som Sting, der han dyrker det sofistikerte - men ikke klarer å begrense seg. Noe blir kalkulert og endimensjonalt. Han inviterer til nærhet på grensen til påtrykkede intimitet. Da faller han fort over i musikalsk mykporno. Det er som sagt intet å utsette på håndverket - og mykporno kan være helt ok, det. Alt dette skulle jeg saktens kunne leve utmerket med - hadde han bare tatt bort sladden, også. Jeg etterlyser mer ekte vare, ikke bare pusing rundt grøten. Gi meg mindre fløyel og mer denim, eller lær, for den saks skyld.