STAVANGERS NYE HÅP: Sebastian Waldejer er et påtrengde talent, både som låtskriver og som iscenesetter av sine låter. Foto: Marie von Krogh
STAVANGERS NYE HÅP: Sebastian Waldejer er et påtrengde talent, både som låtskriver og som iscenesetter av sine låter. Foto: Marie von KroghVis mer

Dybdahls utvalgte

Debutanten Sebastian Waldejer er allerede omtalt i Q Magazine.

||| ALBUM: Det har vært relativt - og ufortjent - stille rundt Stavanger-debutanten Sebastian Waldejer denne høsten. Han har riktignok oppnådd å bli nevnt i Q Magazine, på Thomas Dybdahls anbefaling, men er fortsatt noe av en rogalandshemmelighet. Det trenger ikke å vare så lenge.

Selv om han skriver, synger og spiller seg inn i den overbefolkede og slitasjeutsatte singer/songwriter-via-Radiohead-tradisjonen, har han i større grad enn mange åndsfrender et påtrengde talent, både som låtskriver og som iscenesetter av sine låter.

Det er og blir en «følsom-ung-mann»-plate, men mer på godt enn på vondt. Det er en følsom, ung og musikalsk mann som introduserer seg.

Ikke minst balanserer han det opp-og-nedtur-baserte føleriet fint mellom en ren, nødvendig poptone og mer ambisiøst komponert musikk. Det gir Waldejer den nødvendige variasjonen, dybden og substansen. Det er gjennomgående godt spilt og flott arrangert — stryk og treblåsere er sjeldent smakfullt dandert og styrer klar av enhver klisjéfelle med god margin.

Han har også en god hånd med dynamikken, og klarer å bygge opp noen stemningstablåer underveis som er riktig storslagne, med «Ode to the Farewell» som et av de beste eksemplene.

«Rise of the Urban Child»

Sebastian Waldejer

4 1 6
Plateselskap:

CCAP/Bonnier Amigo

Se alle anmeldelser

Dette er ikke lystig lytting — en låttittel som «Always in Love or in Hell» er på mange måter denne tradisjonens credo — men oppløftende også, i kraft av instrumental detaljrikhet og generelt fin fingerspissfølelse.

Slik får Sebastian Waldejer maksimalt ut av et låtmateriale, hvis eneste skavank er at det har en lett ensformig grunntone.

At han langt på vei klarer å kamuflere det, er for så vidt en god prestasjon i seg selv.

Og som debut målt, er dette sammenliknbart med de prøvende, stilsikre introduksjonsplatene til Ane Brun og Magnet. Vi kan jo håpe på et tilsvarende løft for Waldejer ved neste korsvei.

Dybdahls utvalgte