Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Dybdedykk i Solstads verk

«Solstad har beklaget seg over mangelen på kompetente lesere. Det burde han ikke ha gjort,» konkluderer Dagbladets litteraturanmelder Øystein Rottem i denne gjennomgangen av en antologi om Dag Solstads forfatterskap.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VISSTE DU AT den berømte reportasjen i «Roman 87» om brokkolien på torget i Lillehammer er en autentisk tekst som Solstad har sakset fra et nummer av Dagningen? Så er i alle fall tilfelle. Det får vi vite i Trygve Kvithylds artikkel om nettopp denne romanen i en nylig utgitt antologi om Solstads forfatterskap som Kvithyld selv har redigert.

Kvithyld trekker selvsagt ikke Solstad til regnskap for dette. Å anvende tidligere tekster er ingen litterær minusfaktor. Kvithyld påviser til og med at Solstad gjør det i utstrakt grad. Han har gjennomgått den aktuelle årgangen av Dagningen, og vet hva han taler om. Funnene bruker han til å underbygge sitt overordnede syn på romanen: at den handler om en person som leter etter et språk som gir mening, noe han anser som en tilbakevendende tematikk i forfatterskapet.

Kvithylds syn har åpenbart mye for seg, selv om Solstads forfatterskap er altfor komplekst til å kunne føres tilbake til én enkelt grunnsetning. Det gjør heller ikke Kvithyld. Hans artikkel utgjør den lengste og grundigste analysen av en enkelt Solstad-roman i en artikkelsamling som rommer flere perspektivrike studier av et forfatterskap som hører med til de ypperste i moderne nordisk litteratur.

JAHN THON, som skriver om 60-tallets Solstad, beskjeftiger seg også med den måten Solstad bruker andre tekster på. Gjenbruksestetikk kaller han det, og hevder at den unge Solstad imiterte modernismen for å erobre den. Begrepet kan lyde noe nedsettende, men er neppe ment slik. Som de øvrige er også Thons bidrag preget av stor respekt for Solstad og skrevet med overlegen innsikt i den konteksten hans tidlige verk inngår i.

At «Arild Asnes 1970» handlet om noe annet og langt mer interessant enn en forfatters omvendelse til maoismen, hadde vi en mistanke om allerede da boka utkom. Men visste man det ikke før, er det bare å lese Atle Krogstads artikkel for å bli overbevist. Med utgangspunkt i Benjamins historiefilosofi leverer han en høyst kvalifisert lesning av romanen, der sammenhengen mellom meningskrisen og det politiske prosjektet blir grundig belyst. Krogstads påvisning av at den dypt splittede Arild Asnes fastholder sin splittelse også ved romanhandlingens slutt - at han verken vil gi slipp på sin intellektuelle tilhørighet eller sitt revolusjonære håp - er ingen ny påvisning, men den er ikke mindre riktig eller viktig av den grunn.

ATLE KITTANG går inn for en oppvurdering av Solstads krigstrilogi, som i det store og hele er blitt tiet i hjel. Han påviser at trilogien, snarere enn å framstå som en omskrivning av krigshistorien i tråd med AKPs historiesyn, likner en elegi over historiens tapere, som nesten uten unntak er de som ifølge forfatterens eget historiesyn skulle representere framtidskreftene. Ikke desto mindre leser Kittang en slags utopi inn i teksten idet han hevder at «ein slags jordisk og historisk transcendens - ein sosial veremåte - kjem til syne i sjølve offerets negative modus».

Med visse forbehold setter han Engels tese om realismens seier på hodet. Om modernismen har seiret eller ei, kan vel være likegyldig for vurderingen, men til tross for at Kittang argumenterer godt for seg, lar jeg meg ikke overbevise om at verket hører til Solstads beste. Det rettferdiggjør ikke den manglende interessen. Solstad har knapt skrevet en eneste dårlig tekst. Dette verket danner i så måte ikke noe unntak.

HØYST LESEVERDIGE er også de øvrige bidragene - Nora Simonhjells om «Ellevte roman, bok atten», Geir Hjorthols om «Genanse og verdighet» og Yngve S. Jacobsens om «Professor Andersens natt».

Helt uten skjønnhetspletter er likevel ikke boka. Her fins tilløp til klønete språk og hovedoppgavesjargong i enkelte bidrag. Og den sjargongaktige tittelen er i all sin abstrakte allmennhet temmelig intetsigende.

Men dette er småtterier. Solstad har beklaget seg over mangelen på kompetente lesere. Det burde han ikke ha gjort. Han har ikke bare mange lesere som føler at han er deres forfatter, og det på premisser som Solstad ikke har noen grunn til å gremme seg over. Han har også mange ytterst velkvalifiserte fortolkere i litteraturforskernes leir, noe denne utgivelsen er nok en bekreftelse på.

UNDER LUPEN: Dag Solstads forfatterskap gjennomgås i en rekke artikler som omtales som perspektivrike og høyst lesverdige.