Dybdestudie av et sykt sinn

Etter 1980-tallets teksteksperimenter og meta-romaner ser vi at virkeligheten har funnet sin plass i litteraturen igjen. Det er til og med aktuelt å snakke om en ny naturalisme.

Flere utgivelser de siste åra har vært preget av den form for virkelighetsskildring de gamle naturalistene holdt på med. Virkeligheten hentes inn i laboratoriet, dissekeres og framlegges i all sin gru.

Dobbeltliv

Debutanten Pål Johan Karlsen kan godt plasseres i denne kategorien. Han studerer psykologi i tillegg til å skrive, og en kan merke at hans roman har en viss laboratorievri.

I «Daimler» blottlegger han et avstumpet følelsesliv ned til minste detalj.

Hovedpersonen Daniel er en middelaldrende mann som lever et dobbeltliv i ei lita bygd. Ved siden av et normalt ekteskap med kone og barn sjekker han unge gutter på jernbanetoaletter. Første del av romanen forteller om Daniels tragedie etter at han er blitt avslørt og utstøtt. I andre del får vi et tilbakeblikk på Daniels forhold til 14-årige Sturla, som han kaller klumpedumpen og rumpe-stumpen. Daniel har et behov for å forsvare sitt seksuelle avvik og se det i uskyldens lys, og mener at verden en gang må akseptere hans pedofile legning.

Et sykt sinn

Romanens forteller er en av Daniels tidligere unge elskere, kalt «Drittsekken». Han ønsker å framstille Daniels historie uten å henge ham ut, og vi aner også en viss sympati fra hans side, en sympati som vil ta forbryteren på alvor. Dette perspektivet kan spores i flere nyutgivelser for tida. Ikke bare offeret får skrevet sin historie. Bøddelen, gjerningsmannen, krever også å bli hørt.

«Daimler» er med andre ord en psykologisk journal levert i skjønnlitterær form, en dybdestudie av et sykt sinn sett innenfra.

Forfatteren har boltret seg i den friere formen for psykologisk forskning skjønnlitteraturen innbyr til.

Inn i laboratoriet

Første del av romanen er noe svak. Daniel lever et isolert og tragisk liv etter at bygda har avslørt hans avvik. I denne delen virker det som om forfatteren påbegynner flere prosjekter enn han klarer å fullføre.

Her spriker teksten både tematisk og språklig. Fremmedord innføres litt tilfeldig, de passer ikke inn og bryter med den ellers tilforlatelige prosaen (psykologen som ikke kan dy seg?). Tidsanordningen rotes til, og skaper unødvendig forvirring. I den andre delen er både språk og innhold mer stringent og konsekvent. Det er også her det pedofile forholdet bringes inn i laboratoriet.

Avklart forhold

Pederastens erotiske fantasier, de ville sexscenene med Sturla, kropps-lukt og -væsker, bremsespor i trusa og lo mellom tærne: alt er med.

Sexscenene bikker mot det pornografiske, og, ja, det er rett og slett ekkelt å lese om en gammel gris' forføring av et barn. Men det er ingen tvil om at Karlsen har litterært talent, som altså først og fremst kommer til sin rett i romanens spenningsmettede andredel.

Romanen kunne nok med fordel ha modnet litt før utgivelse. Det er derfor grunn til å forvente mer av Karlsens neste bok, der psykologistudenten og forfatteren bør stå i et mer avklart forhold til hverandre.