I KRYSSILDEN: Liv Signe Navarsete snakker med pressen i forbindelse med at den rødgrønne regjeringen feirer 7 årsdag. Foto: Jacques Hvistendahl
I KRYSSILDEN: Liv Signe Navarsete snakker med pressen i forbindelse med at den rødgrønne regjeringen feirer 7 årsdag. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

Dydens forsvarere

Mediene flyter over av moralisme. Det er billigere enn ekte kritikk.

DETTE LANDET ER nå så skinnhellig at det bare er plass til skikkelige folk. I en drøy uke har mediene vært åpent forarget over Liv Signe Navarsetes utskjelling av lederen for Senterungdommen. Dyrøy kan bli Navarsetes Waterloo. Hva som egentlig ble sagt vet vi lite om. Det blir ikke referert. Derfor vet vi ikke om Navarsete var vulkansk i sine utbrudd (som Haakon Lie) eller sterkt fordømmende (som Gro Harlem Brundtland).

Den kompakte majoritet av politiske synsere er uansett enige om at partilederen gikk over streken. Premisset synes å være at Sandra Borch er en blomst på enga som ble tatt av Navarsetes slåmaskin.

FRA SITT SELVBYGDE elfenbenstårn hevder Dagens Næringslivs kommentator Kjetil B. Alstadheim at Navarsete besudler alt det vestlandske. Hun er dessuten for dårlig til å legge seg flat. Dette er nisjeargumenter i det som er hovedkritikken mot Sp-lederen: Mangel på beherskelse. Nesten ingen synes å ta høyde for en situasjon av nokså gjenkjennelig karakter: Når kritikken oppleves som urimelig, eller kanskje usann, er det lov å bli forbannet. Det er kanskje ikke godt lederskap, men det er høyst menneskelig. Framfor alt er det politikk.

I NAVARSETES TILFELLE er utbruddet blitt noe mye større: Et spørsmål om karakter. Kan et så ukontrollert menneske være politiker, partileder eller statsråd? Svaret svever kanskje i luften, men ingen kan tvile på at det ender med et nei. Medienes undertekst er godt kommunisert: Slik kan vi ikke ha det. End of story. Jeg spør likevel: Hvor har vi kommet når journalistene - av alle - er blitt dydens forsvarere?

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET FINNES EN forklaring. Moralisme er billig. Moralismen er den kritiske og undersøkende journalistikkens fattige fetter. Dens glød skjuler mangelen på substans. Nesten ingen sier det høyt, men alle i dette yrket vet det: Vi har mindre ressurser nå til å finne ut av verden og maktens væremåter. Da blir vi av ren nødvendighet mer opptatt av framtredelsesform enn vesen. Det er lettere og billigere å kritisere opptreden enn politiske handlinger.

DENNE SVEKKELSEN av medienes selvstendige kraft faller sammen med medikaliseringen av politikken. De profesjonelle kildenes makt øker kraftig. Folk som har tatt turen til politikkens indre organer, beretter om et intenst mediefokus. Politikkens fortellinger er blitt viktigere enn politikkens mål og konsekvenser. Framfor alt må de faste fortellingene gjentas med bruk av stadig nye kulisser. Et svulmende korps av rådgivere har regi på dette, og de nøler ikke med å korrigere stjernen de rettleder. Navarsetes fadese på Dyrøy er et eksempel på hva som skjer når rådgiverne ikke har kontroll på sin statsråd.

ALT DETTE KAN man le eller gråte av. Dårskap er tross alt en fast del av livet. Samtidig er historiene om Navarsetes tenningspunkt et eksempel på at politikerrollen blir stadig trangere. Når jeg en gang i mellom tar en kopp kaffe i stortingsrestauranten, hender det jeg tenker på Trygve Bratteli. Særlig ett bilde kommer på netthinna: Statsministeren helt alene ved et bord, med en banan i hånda. Nesten utenfor tid og rom. Kunne denne mannen fått så mye som en varaplass i et kommunestyre i våre dager? Trygve Brattelis karisma lå så langt inne at du måtte dissekere mannen for å få øye på det. Men gud bedre, kraften var der.

SELVSAGT SKAL vi kreve mer av politikere - og i særdeleshet politiske ledere - enn av andre. De er valgt til sine verv på grunnlag av tillit. Vi forventer at de er nøye når det gjelder sammenhengen mellom liv og lære. Oppstår det mangel på tillit, må de finne seg noe annet å gjøre. På dette punktet må relasjonen mellom velgerne og politikerne være hard og konsekvent. Formell prektighet bør derimot ikke være noen del av pakken. Alle vet at aftenbønn og hender over dyna ofte er skalkeskjul for mørke gjerninger.

DET ER INGEN TVIL om at Liv Signe Navarsete opptrådte uklokt. Episoden skal brettes ut, ikke skjules. Samtidig må vi slutte å kreve at politikere alltid skal være smilende og kontrollerte. Konflikter er ingen trussel, de er nødvendige. Den dagen Norge styres av mennesker uten temperament, slukkes lyset.