Dyffel

Vittig om tunge tak.

BOK: Arnt Birkedal har skrevet over tyve bøker, hvorav halvparten er for ungdom. Han har også skrevet mange av sangene til Vamp. Nå virker han blant annet som lærer på den lokale kulturskolen. «Dyffel» som i Samlagets katalog noe overraskende er plassert under betegnelsen ungdomsroman - er muligens ment som et slags skoleeksempel på romanens uante muligheter.

Kjærlighetssorg

Birkedal har ikke gjort det lett for sine potensielt unge lesere. Her er sprang i tid, skift i tempus. Her er barndomserindringer og kursiverte mer drømmeaktige sekvenser. Her er abrupte bilder i diktform og sangtekster av for eksempel Kris Kristoffersen. Alt sentrert rundt den gjenkjennelige tematikken; ulykkelig forelskelse: Om «8Diktaren» som elsker en jente med dyffel, men hvis sterke følelser nok ikke gjengjeldes. Slik sett er det kanskje og en bok om en misforstått kunstner i en liten vestlands bygd.

Mye humor

Birkedal har et sterkt og vakkert billedspråk. Han har mye humor: «Eg er reie, eg er rein, og eg er kvisefri.» Under det hele ligger likevel en voldsom desperasjon, der han (eg eller diktaren) blant annet kretser rundt ulike måter å ta liv av seg på: «Eg kunne jo berre henga meg i eit bart tre langs vegen.» Boka rommer nydelige variasjoner over ulike måter å forlate sin elskede på. Og en rekke originale bilder. «Dagen kler på seg utan å ha rekna med meg. / Men eg kjem til å smøra meg ei skive og dilta etter.»

Skrømt og minne

Selv kaller Birkedal denne boka for «skrømt og minne frå sinnets labyrintar». Hvor mange ungdom (eller voksne) som hiver seg over denne litt umulige genrehybriden vites ikke. Mest sannsynlig blir den liggende å støve ned på ungdomskoler landet rundt. Nå er det forresten ikke rettferdig å dømme en boks berettigelse utifra antall lesere. En god bok er en god bok. Uten noen som helst sammenlikning for øvrig, og kanskje litt malapropos: Det var visst bare en håndfull som leste Stendhals «Rødt og sort» da den først kom ut.