Dylan - og oss andre

Denne artikkelen er til deg - og kanskje til deg som foreløpig ikke har skjønt bæret av Robert Zimmermann.

Oppå det hele ble han utnevnt til Årets Vokalist; det er virkelig fullstendig ubegripelig at en såpass satt forsamling har evnen til å fatte et så til de grader korrekt vedtak. For jeg hører hylene - selv fra nære medarbeidere og folk som i andre sammenhenger skjønner seg på musikk:

- Men fyren kan jo simpelthen ikke synge!

Siden det handler om Dylan, er det fristende å sitere ett av hans forbilder:- Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør! (Lukas, 23/24)Årets vokalist? Dylan sjøl vil riste på hodet og holde kjeft. Dette «Årets...»-greiene tilhører en verden han ganske sikkert finner

 underlig

 fjern

 uutholdelig

 meningsløs

 latterlig

  •  Ganske snart ga han oss «Blowing In The Wind» - og det låter virkelig patetisk å framholde at «den teksten er dessverre fortsatt like aktuell».

Jeg er ti år for ung til å ha fulgt Dylan fra start av. Men alle har en storesøster osv. Let's face it:

Bob Dylan er en etterkrigsartist. Han debuterte i 1962, 19. mars. Mens Kennedy levde. Mellom andre verdenskrig og 1962 gikk det 17 år. Du greier sjøl å regne ut hvor mange år som har gått mellom nå og «Bob Dylan». Krustsjov var sjef i landet som 45 år etter sin fødsel fortsatt bar det stolte navnet Sovjetunionen. Statsministeren i Norge, Einar Gerhardsen, hadde enda ikke rukket å få skyven av venstrerabulisten Finn Gustavsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men ville antikrigsbevegelsen i USA kanskje sett annerledes ut uten Bob Dylan?

Han har drevet oss, fansen, til vanvidd - og hvem tør si at de kjenner Bob Dylan? David Bowie, i all sin ubestemmelige androgynitet, javel. Lou Reed og Paul McCartney, selvfølgelig. Men Bob Dylan?

Er det lov å minne om at Åge Aleksandersen midt på 80-tallet, i frykt for å provosere fansen/skyve tilhengere fra seg, var oppriktig nervøs for å bytte farge på joggeskoa?

Dylan? Plugga inn! I 1965 - og ryggraden i hans tilhengerskafre fra den gang har fortsatt ikke tilgitt ham opptredenen på Newport. Sell out!Et drøyt tiår seinere la han seg paddeflat for Ham. Bob Dylan som misjonær var neppe troverdig for andre enn han sjøl. Men to saker kan vi slå fast:

1) Han ga med den største selvfølgelighet jamnt faen i reaksjonene han jo visste måtte komme. Fansen? To hell with them!

2) I løpet av et par-tre LPer («Slow Train Coming», «Saved», «Shot Of Love») befant han seg i en sfære der han egentlig ikke hørte hjemme. Like lite som Robert Zimmermann kunne tale til folket i Height St., San Francisco (o, salige!), like lite kunne han opptre som forkynner, som prest.

Han lagde noen fine låter som nyfrelst («Lenny Bruce», «Every Grain Of Sand», «Gotta Serve Somebody», «Precious Angel»), men de er og vil forbli en parantes i hans artistiske virke. Bob Dylans dagsorden fører ikke i retning sikre svar og sannheter. Bob Dylan er mannen som stiller spørsmålene. Irritasjonsmomentet. Provokatøren? Tidvis, og veldig gjerne.

Men - NB! - han har aldri stilt spørsmål i historisk eller politisk vakuum.

Låt nummer sju på «Time Out Of Mind». Kan noen fortelle meg akkurat hva den handler om? Det fins noen tusener der ute - jeg veit det - som er overbevist om at «Not Dark Yet» er den beste sangen som ble skrevet på 90-tallet. Akkurat dette gidder vi ikke å diskutere, og - her og nå - driter vi kort og godt i folk som ikke har fått med seg denne enkle sannhet.Men hva handler den om? Og hva er det i det hele tatt med den?Annet enn livet og døden?