Dylan danser!

Presis som til en revolverduell stiller Bob Dylan på scenen i Frognerbadet, iført Wyatt Earp-kostyme; svart dress med vest, hvit skjorte, svart, knyttet slips i halsen, blankpussede, svarte støvler. Han trekker gitaren, til og med den er svart og hvit, og gir en konsert så full av overskudd og humør at det i Dylan-sammenheng nærmest må regnes som historisk.

Med seg har Dylan en gjeng unge musikere som likner statister fra en spagettiwestern. Uten å nøle dundrer bandet løs med en uvant versjon av «All Along The Watchtower», dominert av kontrasten mellom et dundrende trommekomp og en glidende steelgitar. Både dette og mange av de andre arrangementene fristiller sangeren Dylan, som fraserer med en frihet som kunne vært lånt av Frank Sinatra.

Dylan spiller selv sologitar og stiller seg opp i positurer hentet fra gamle bilder av 50-tallets Elvis Presley. Og dette er bare begynnelsen.
Ut gjennom konserten stiller Dylan (57) seg opp med stadig nye og halsbrekkende beinstillinger, alderen tatt i betraktning. I enkelte numre danser han regelrett på scenen. Det pleier å være en sensasjon når Dylan smiler. Nå er det som om han vil minne om sitt gamle utsagn fra 1960-tallet: «Jeg er bare en sang- og dansemann.»

Føler seg hjemme

Repertoaret går slag i slag med en nydelig countryversjon av «Tonight I'll Be Staying Here With You». Og deretter over i et mørkere leie, med den dystre, iskalde «Cold Irons Bond» fra fjorårets fabelaktige CD «Time Out Of Mind». Rå, elektrisk rock parrer seg med steelgitarens glidende klager og trommekaskader som Tom Waits ville nikket gjenkjennende til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gradvis oppfatter publikum at Dylan er blid.

Han snakker til og med, sier at han føler seg hjemme og mumler noe om Norge og vikinger og Minnesota. Neste låt er den suverene kjærlighetsballaden «Simple Twist Of Fate», som Dylan foredrar med maksimal, laidback innlevelse. Stadig kjører han sine mildt sagt enkle, men minimalistisk effektive Willie Nelson-aktige soloer på gitaren, mens han forvandler Frognerbad-dalen til et kapell for rock'n'roll.

Begeistringen blir etter hvert så total at en hengiven tilskuer utbryter:
- Se! Han likner på Drillo!

Countryrock

Neste låt, «Silvio», er konsertens mest likegyldige, men så er vi over i en akustisk avdeling med kontrabass, mandolin og kassegitarer, som innledes med en gammel bluegrass-låt og som understreker at countryrock-stemningen er den musikalsk bærende på denne konserten.

Også «Mr. Tambourine Man» går i et stillferdig arrangement, inkludert en lang og populær munnspillsolo.

60-tallsklassikeren «Masters Of War» framføres så mørkt og dirrende at den kunne vært hentet fra «Time Out Of Mind», med en vill, akustisk Dylan- solo høyt oppe på gitarhalsen.

Dans på scenen

Under framføringen av «Tangled Up In Blue» danser Dylan på scenen mens han spiller. Deretter slår han over i den den vanvittig vakre «Make You Feel My Love» fra den nyeste plata. Fullt brudd til en rå versjon av «Higway 61 Revisited», som avsluttes som en 50-talls rocklåt.

Dylan takker for seg, men er snart tilbake, med lighter-svisken «Forever Young» og deretter den dype og dirrende «Love Sick» fra den nyeste CD-en, framført med en sitrende intensitet fra det allsidige bandet og suggererende messing fra Dylan, som gir jernet i nok en gitarsolo.

«Rainy Day Woman Nos. 12 & 35» avslutter ballet, med hele Majorstua gyngende til refrenget: «They'll stone you...» og så videre.

Dylan går ut igjen, men mirakel over alle mirakler, sannelig kommer han tilbake for tredje gang, med en akustisk pang-versjon av «Blowin' In The Wind».
Den har for øvrig 35-årsjubileum i år, men ingen på Norwegian Wood-festivalen er i tvil. Ingenting har skjedd. Svaret blåser fortsatt i vinden.

<B>HELHJERTET:</B> Bob Dylan ga en helhjertet konsert i Frognerbadet der han minnet om at det på mange måter var han som etablerte countryrocken som musikkform. Før han forlot Frognerbadet bukket og nikket og neide Bob Dylan med et strålende smil til publikum.