Dylan i det gode selskap

Ariadne-serien skal presentere «engasjerte essays om sentrale skikkelser i vår felles kulturhistorie». Når Bob Dylan (f. 1941) i og med Håvard Rems monografi nå innlemmes i det gode selskap, sammen med bl.a. Dostojevskij, Descartes, Darwin og Elvis Presley, skjer det med følgende attest fra Rem (s. 98):

Med «Lyrics 1962- 1985» (sangtekster, dikt, prosa, red.anm.) blir det for alvor uaktuelt å diskutere i hvilken grad Bob Dylan er poet eller ikke, fordi han med dette verket rett og slett justerer standarden for hva som er poesi i vårt århundre, slik han i første halvdel av 60-tallet etablerte en standard for hva en sangtekst kan være: poesi.»

Ut fra dette ståstedet har Rem skrevet en innlevd liten Dylan-studie, dels journalistisk skildrende, dels fortolkende. (Selv kaller han formen leksikalsk poetisk.) Rem er entusiastisk uten å være servil, ganske knapp i det rent biografiske, men mer omfattende der han lar Dylans liv og levnet i ulike faser belyse og grunngi hans diktning. Den kronologisk organiserte framstillingen byr på interessante teksttolkninger og formalanalyser, og Rems inngående dylanologiske oversikt kommer leseren til gode i form av trådknytting tvers over lange sprang i tid. Noen gode riss av tidsånd og musikalsk borgerkrig - folk mot rock - er også på plass, så bortsett fra savnet av en sterkere understrekning av Dylans formidable kapasitet som sanger - en rytmisk halsbrekkende fraseringskunstner og tekstformidler - er dette en god introduksjon til et fenomen som fortsatt består.