KONSERT: I en svart blanding av uniform og narredrakt, med blanke knapper nedover armer og bein, entrer Bob Dylan Oslo Spektrum. Han stiller seg bak et piano ute på venstre flanke, og bandet dundrer løs med noe som nærmest er en rockabillyversjon av countrylåten «To Be Alone With You».

Derfra over i et mykere toneleie når den ene av de to gitaristene, Larry Campbell, svinger steelgitaren over «It's All Over Now, Baby Blue», i et arrangement som innbyr til nytolkning og innlevelse i en av Dylans tristeste kjærlighetsviser. Sangeren har lagt seg i et dypt utgangsleie og synger liksom nedenfra og opp på siste ordet i hver strofe.

Snerrende

Det skal vise seg at dette er en vokalstil han dyrker gjennomført, noe som bidrar til det monotone preget tvers igjennom den to timer lange konserten .

Han gyver videre inn i «Cry Awhile», med steinhard shuffle og energisk aggresjon. Neste låt er «Just Like Tom Thumb's Blues», og Dylan minner om en hviskende, grånende og glefsende ulv - både farlig snerrende og hard i pelsen, men ikke særlig variert i uttrykket.