Dylan inn til beinet

En hes og rå Bob Dylan (62) kjørte et steinhardt rock'n'-rollshow i Oslo Spektrum i går. Men det ble for lite variasjon og framfor altfor lite poesi i uttrykket til den slitesterke rockveteranen anno 2003.

KONSERT: I en svart blanding av uniform og narredrakt, med blanke knapper nedover armer og bein, entrer Bob Dylan Oslo Spektrum. Han stiller seg bak et piano ute på venstre flanke, og bandet dundrer løs med noe som nærmest er en rockabillyversjon av countrylåten «To Be Alone With You».

Derfra over i et mykere toneleie når den ene av de to gitaristene, Larry Campbell, svinger steelgitaren over «It's All Over Now, Baby Blue», i et arrangement som innbyr til nytolkning og innlevelse i en av Dylans tristeste kjærlighetsviser. Sangeren har lagt seg i et dypt utgangsleie og synger liksom nedenfra og opp på siste ordet i hver strofe.

Snerrende

Det skal vise seg at dette er en vokalstil han dyrker gjennomført, noe som bidrar til det monotone preget tvers igjennom den to timer lange konserten .

Han gyver videre inn i «Cry Awhile», med steinhard shuffle og energisk aggresjon. Neste låt er «Just Like Tom Thumb's Blues», og Dylan minner om en hviskende, grånende og glefsende ulv - både farlig snerrende og hard i pelsen, men ikke særlig variert i uttrykket.

Riktignok er ikke Dylan noen Leif Ove Andsnes, men når han først skal spille piano gjennom mesteparten av konserten, burde spillet tilført låtene et eller annet. Men det skjer ikke. Dylans spill er mer kuriøst enn virtuost, iblant direkte surt. Snarere er det gitarene til Freddie Koella og Larry Campbell og bassen til Tony Garnier, i de siste låtene også supplert av den Oslo-baserte gitarhelten Mason Ruffner, som skyver konserten framover. Mens George Recile på trommer dundrer løs uten å skape særlige nyanser i rytmen.

Få lightere

Bortsett fra et par akustiske arrangementer er konserten først og fremst rock'n'rollutgaven av Bob Dylan. Et høydepunkt blir «Things Have Changed» fra filmen «Wonder Boys», som minner om hvilken betydningen begrepet forandring har i Bob Dylans poetiske univers, også forandring av sangene fra konsert til konsert.

Dylan har valgt å gå tilbake til røttene, og det lykkes å gi konserten et preg av kompromissløs rockabilly. Dundrende utgaver av «Highway 61 Revisited», «Tweedle Dee & Tweedle Dum», «Honest With Me» og «Summer Days» blir sterke og inn-til-beinet, uten kjøtt på knokene.

Men låter som «Shooting Star», «Every Grain of Sand» og «Don't Think Twice, It's All Right» blir ikke de poetiske kontrapunktene de kunne ha vært til disse flintharde låtene. Det samme skjer når Dylan byr på fire ekstranumre. Når man bare skimter tre nølende lightere under framføringen av Dylan-svisken «I Shall Be Released», er det et eller annet som ikke stemmer. Og verken «Like A Rolling Stone» eller «All Along The Watchtower» får salen til å løfte seg.

Kanskje er det Dylans mening på denne turneen å skave bort både sentimentalitet, billedskapende kraft og poesi fra sitt mangfoldige repertoar og tydeliggjøre en reindyrket, klar, konkret rock'n'roll.I så fall har han langt på vei lykkes. Men inn til hjertene når han ikke denne gangen.

ROCK'N'ROLL: Bob Dylan spilte piano på de fleste låtene og gitar på noen få under gårsdagens konsert. Trommeslageren George Recile dundret løs og tilførte ikke konserten spesielt store nyanser.