Dylan inn til beinet

En hes og rå Bob Dylan (62) kjørte et steinhardt rock'n'-rollshow i Oslo Spektrum i går. Men det ble for lite variasjon og framfor altfor lite poesi i uttrykket til den slitesterke rockveteranen anno 2003.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

KONSERT: I en svart blanding av uniform og narredrakt, med blanke knapper nedover armer og bein, entrer Bob Dylan Oslo Spektrum. Han stiller seg bak et piano ute på venstre flanke, og bandet dundrer løs med noe som nærmest er en rockabillyversjon av countrylåten «To Be Alone With You».

Derfra over i et mykere toneleie når den ene av de to gitaristene, Larry Campbell, svinger steelgitaren over «It's All Over Now, Baby Blue», i et arrangement som innbyr til nytolkning og innlevelse i en av Dylans tristeste kjærlighetsviser. Sangeren har lagt seg i et dypt utgangsleie og synger liksom nedenfra og opp på siste ordet i hver strofe.

Snerrende

Det skal vise seg at dette er en vokalstil han dyrker gjennomført, noe som bidrar til det monotone preget tvers igjennom den to timer lange konserten .

Han gyver videre inn i «Cry Awhile», med steinhard shuffle og energisk aggresjon. Neste låt er «Just Like Tom Thumb's Blues», og Dylan minner om en hviskende, grånende og glefsende ulv - både farlig snerrende og hard i pelsen, men ikke særlig variert i uttrykket.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer