DYLAN I BERGEN: Bob Dylan på Koengen i Bergen onsdag kveld. I kveld, torsdag, spiller han i Oslo Spektrum. Med seg har hanblant annet  (fra venstre) Tony Garnier, Charlie Sexton, George Recile og Donnie Herron. Foto: Dagbladet
DYLAN I BERGEN: Bob Dylan på Koengen i Bergen onsdag kveld. I kveld, torsdag, spiller han i Oslo Spektrum. Med seg har hanblant annet (fra venstre) Tony Garnier, Charlie Sexton, George Recile og Donnie Herron. Foto: DagbladetVis mer

Dylan på sitt mest vitale

Noen som lurer på om Bob Dylan (70) er blitt gammel og sliten? Tro meg, det er ingen grunn til bekymring.

KONSERT: Det er få artister som har hatt så stort spenn i sin karriere, fra trubaduren, via elektrisk og religiøs omvendelse, eller oppvåkning om du vil, en mumlende skygge av seg sjøl på mye av 90-tallet og til den nye kraften han har hatt de siste ti åra — fra albumet «Love And Theft» og fram til nå.

Nettopp fylt 70 er han overraskende vital og frisk i uttrykket. Jeg har knapt sett ham kvikkere.

Så det er sant, altså, det at rocken aldri blir gammel og at man aldri blir for gammel for rocken!

Skifter stadig En konsert med His Bobness er alltid spennende, også fordi han endrer repertoar fra kveld til kveld. Det er derfor temmelig sikkert at et utsolgt Oslo Spektrum i dag, torsdag, får en annen type konsert enn den han ga ute på Koengen i Bergen i onsdag kveld.

Men du kan være trygg på at du får Bob sånn han er, på godt og — i går — svært lite vondt.

Han har til og med øvd på elgitaren. Han insisterer fortsatt på å spille solo, sjøl om han har utmerkete gitarister som Charlie Sexton og Stu Kimball i ryggen. Det gjorde han i Trondheim også, for noen år siden. Det var ikke like sjarmerende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke minst texaneren Sexton er en garantist for at dette hele tida henger på greip.

Og, en annen ting, Dylan tar ikke lenger de lange, ofte ørkesløse omveiene før han kommer tilbake til et refreng som alle kan kjenne igjen. Bob Dylan er skjerpet og målbevisst!

«Rainy Day» Han kommer smilende inn i sin bredbremmede hatt og designerdress og tar plass bak orgelet. Dylan åpner svært ofte med den, og den kunne ikke vært mer passende enn i går: «Rainy Day Women #12 & 35». Det er mange av dem på Koengen. Og jammen stopper også regnet helt, ihvert fall en halvtimes tid!

Er stemmen enda mer rusten enn vanlig, eller bare virker det sånn? Etter hvert som han synger seg varm blir den følelsen borte.

Dylan glir over i «It's All Over Now, Baby Blue», og han banker munnspillet lett i håndflata før han løfter det til munnen. Ja da, det er ikke alltid han treffer hundre prosent, men 90 prosent er helt ok.

Oscar-vinner Og det er ikke over, baby. Oscar-vinneren «Things Have Changed» (fra filmen «Wonder Boys») følger, og så «Tangled Up In Blue», og du veit at det blir en flott kveld. Bob rocker og går ned i knestående. Og jammen smiler han igjen! Men tro ikke at han sier mer enn nødvendig.

Bob Dylan er bare ikke der. Men han introduserer bandet, det gjør han, helt på tampen.
Med tre elgitarer groover «Tweedle Dee & Tweedle Dum» noe infernalsk, etter en liten avdeling vi må ha lov til å kalle en transportetappe. Men — så er han tilbake med «Desolation Row», «Highway 61 Revisited», «Ballad Of A Thin Man» og ekstraøvelsene, den hellige treenighet, om vi kan få kalle dem det, «Like A Rolling Stone», «All Along The Watchtower» og en  «Blowin' In The Wind» som er milevis unna versjonen den unge Minnesota-mannen sang så forsiktig i 1963. Det var den eller «Forever Young», som har vært foretrukket som siste ekstranummer på mange konserter i det siste. Han trenger ikke synge den, nå vet vi at han er nettopp det. Evig unge Dylan.

AFP eksisterer ikke for musikere. Det er en fin ting.