Dylansk demokrati

Alltid vært svak for tøyselåta «Peggy Day» fra «Nashville Skyline»? Aldri skjønt hvorfor ikke den pussige åpningslåta «All The White Horses» fra den enda mer pussige «Self Portrait» («What is this shit?», som Greil Marcus innledet sin Rolling Stone-anmeldelse med i 1970) aldri har kommet med på noen av Bob Dylans samleplater? I sommer har du hatt sjansen til å prøve å lobbe inn dem og andre ukurante personlige favoritter på den kommende trippel-cd-boksen «DYLAN», som gis ut 1. oktober.

DET KAN VÆRE DE som synes Bob Dylan har vært i overkant ivrig med mytenedbyggingen de siste åra. Først var det volum én av selvbiografien «Chronicles» i 2004, deretter Martin Scorseses overlegne dokumentarfilm «No Direction Home» i 2005, begge med en – til Dylan å være, i hvert fall – sjokkerende rettlinjet og tydelig fortellerteknikk, og dertil en nesten «hjemme hos»-aktig nærhet. Legg til for det viden hyllede DJ-radioprogrammet hans, og det er tydelig at Bob Dylan ikke har noe imot at vi blir bedre kjent med ham på hans eldre dager.

NÅ ER DET ALTSÅ lytterkontakt som er neste steg i Bob Dylans sjarmoffensiv. På nettstedet Dylan07.com kan du i tillegg til å nominere din favorittlåt, også legge igjen din favoritt-Dylan-historie på maksimalt 1200 tegn, og du kan laste opp et fotografi eller en illustrasjon som «du føler representerer et element i denne unike artistens samlede verker».

DEN SISTE AKTIVITETEN som er lagt til på nettstedet, er enkelt og greit en avstemming om hvorvidt du liker Amy Winehouse- og Lily Allen-produsent Mark Ronsons remiks av «Most Likely You Go Your Way (And I Go Mine) eller ikke. Hvorvidt antall «Don’t like it»-stemmer vil bli publisert sammen med lesernes bilder og favoritthistorier, gjenstår å se.

Så hva er egentlig poenget med alt dette? Vise at Dylan «henger med i tida» og «behersker nye informasjonskanaler»? Eller er dette alt den nedlastingsrammede platebransjen klarer å komme opp med av «nytenking» og «produktutvikling» for å selge katalogvarene sine enda en gang?

INTERAKTIVITET, lytterkontakt, avstemminger og lobbyvirksomhet er i hvert fall blitt en måte for verdens veteranrockestjerner å piske opp stemningen rundt sin virksomhet på. Hvorvidt fansen har hatt noen reell innvirkning på låtutvalget på den nye Dylan-boksen er høyst tvilsomt, til det har vel Sony-BMG omtrent de samme kunstneriske bekymringene for utfallet som norsk filmelite hadde til at folket – det vil si VG-leserne – var i stand til å gjøre en kvalifisert utvelgelse av årets norske film under Amanda-prisen sist fredag.

Vi husker da også hvordan «Noen ganger er det ålreit» med Odd Børretzen og Lars Martin Myhre gruset all konkurranse i publikumskåringen «Tidenes norske låt i 2002».

EN TITT PÅ låtoversikten for Dylan-boksen som det engelske musikkmagasinet Uncuts nylig brakte, vitner ikke om tilsvarende overraskelser fra folkedypet. Den ser akkurat ut som forventet. Men det skulle da også tatt seg ut, da, hvis Dylan-fansen kunne ha kommet i skade for å stemme fram et nytt og alternativt syn på mannens karriere. Noen ting er, tross alt, ferdigkanonisert, Internett eller ikke.