BØR INNFØRE JOBBSKATTEFRADRAG: Finansminister Siv Jensen .
Foto: NTB scanpix
BØR INNFØRE JOBBSKATTEFRADRAG: Finansminister Siv Jensen . Foto: NTB scanpixVis mer

Jobbskattefradrag:

Dynamiske effekter for folk flest

Hvis Siv Jensen vil gi skatteletter som er med på å finansiere seg selv, bør hun se til Sverige.

Kommentar

Mandag kunne vært en dårlig dag for finansministeren. Klassekampen hadde tatt jobben med å ringe rundt til de høyest rangerte økonomene ved norske læresteder, på jakt etter deres meninger om regjeringens skattepolitikk. Svarene burde være dyster lesing for en finansminister som har kuttet formuesskatten med om lag fem milliarder. Av de 16 økonomene Klassekampen har snakket med, sier 14 at kutt i formuesskatten ikke er riktig medisin for å øke sysselsettingsandelen framover.

Mistanker vi kunne ha om at dette skulle gi Jensen en dårlig start på ferien ble avkreftet av finansministeren selv i Aftenposten samme dag. Der kunne man lese at «Siv går skatteekspertene midt imot inn i valgkampen» . I motsetning til skatteekspertene, har Jensen stor tro på at skatteletter vil kunne være med på å betale for seg selv på lengre sikt, ved at ekstra investeringer og arbeidsplasser gir høyere skatteinntekter. På fagspråket kalles det dynamiske effekter. Ikke minst mener hun det gjelder formuesskatten, selv om Scheel-utvalget slo fast at den «i begrenset grad virker inn på det samlede investeringsomfanget i Norge».

Jensen er ikke den eneste som har lagt tanken om at lavere skattesatser kan gi økte skatteinntekter til grunn for en skattereform. I 2013 iverksatte Sam Brownback, guvernøren i den amerikanske delstaten Kansas, betydelige skattekutt, særlig for næringslivet, i håp om at de dynamiske effektene skulle tette finansieringshullet som oppsto. Slik sett har Jensen vært langt mer moderat, som har finansiert sine skattekutt med økte uttak fra Oljefondet.

Resultatene i Kansas ble heller nedslående. Istedenfor økt vekst og sunne offentlige finanser, har delstaten opplevd svak vekst og store underskudd, som igjen har ført til skatteøkninger, underfinansiering av skoler og utsettelse av veiprosjekter. Tidligere i år ble skattekuttene reversert etter at et to-tredjedelers flertall i delstatsforsamlingen overkjørte guvernøren.

Det mislykkede prosjektet i Kansas til tross, så går det an å bruke skatteletter til å stimulere til at flere kommer i jobb, og slik deler på regningen for velferdsstaten. Men da må skattelettene målrettes mot dem som er mest sensitive for endringer i skatten, folk flest. Det har man gjort i Sverige, ved å innføre ordningen Jobbskatteavdraget, som er en utgave av det som på norsk kalles jobbskattefradrag. Et slikt fradrag går ut på at en fastsatt prosentandel av arbeidsinntekten gis tilbake som skattefradrag fram til den når et visst nivå, for å så ligge fast. Kort sagt en skattebonus for alle som er i jobb, og prosentvis mest til dem som tjener minst.

Ordningen har vært så vellykket at da den svenske regjeringen i statsbudsjettet for 2016 begrenset Jobbskatteavdraget for dem med de høyeste inntektene, advarte det Finanspolitiske rådet i sin rapport om at fradraget virket så effektivt på arbeidstilbudet at en fjerning ikke ville gi de økte skatteinntektene som var først var ventet, men heller lavere inntekter (side 54-59).

De samme tendensene finner vi i en SSB-analyse av hva innføring av et jobbskattefradrag etter svensk modell vil bety for skatteinntektene i Norge. Man kan ikke regne med full tilbakebetaling, men den beregnede selvfinansieringsgraden er likevel langt høyere enn for de skattekuttene Scheel-utvalget vurderte i sine beregninger av dynamiske effekter. Og ikke minst, så finner SSB-analysen positive effekter på arbeidstilbudet blant dem med aller lavest inntekt.

På tross av disse positive sidene ved jobbskattefradraget, er det også noen som vil stå igjen som tapere ved en slik ordning. Belønner man dem som kommer i jobb, går det implisitt ut over dem som står utenfor arbeidslivet. Det er kanskje også derfor Jensen til nå har vegret seg for å gjøre jobbskattefradrag til en del av regjeringens skattepolitikk, suksessen i vårt naboland til tross. Mange som ikke har muligheten til å stå i arbeid vil trolig oppleve det som ekstra belastende om dem som er så heldig å ha en jobb også skal få nyte godt av en skattelette de ikke får.

Likevel er det på tide at Jensen legger eventuelle bekymringer til side, og vurderer et jobbskattefradrag, som tross alt er skattelette til folk flest. I en tid hvor flere og flere med arbeidsevne faller utenfor arbeidslivet, og hvor globale trender, enten det er økt handel eller automatisering, gjør arbeidsmarkedet på bunnen av lønnsstigen vanskeligere, trengs det målrettede tiltak som gjør det enda mer attraktivt å delta i arbeidslivet.

Andreas Økland er tilknyttet Dagbladets debattredaksjon. Han er samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo, og har vært sentralstyremedlem i Unge Venstre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook