Dypdykk i sulten

Verdenslitterære motiver og spansk «muerta» - skrevet med stilistisk intensitet.

BOK: Når bokhøsthysteriet har lagt seg, og avisene ikke lenger velsignes med julebestselgerlistene, kommer nyåret og tida for de gode oversettelser. Først ut er spanskfødte Laforets (1921) «Ingenting» fra 1944. Boka ble, ved siden av Celas «Pascual Duartes familie», regnet som den romanen som ga håp om et nytt litterært liv i et borgerkrigsherjet Spania.

Og jeg-romanen om foreldreløse Andrea som vender hjem til familieleiligheten i Barcelona, er da også fortellingen om et land, eller et folk, herjet av krigen.

For den store leiligheten som en gang rommet en katolsk, borgerlig familie med overbeskyttede danseglade døtre, begavede sønner og en kjærlig «mama», er nå forvandlet til et mørkt, fuktig, skittent og kaldt fengsel med Goya-aktige utsultede skjebner - en familie som vender all aggresjon og frustrasjon mot hverandre.

Mephisto

Noe av det beste her er nettopp Andreas skildring av slektningene - den milde og selvutslettende bestemoren og bitre tante Angustias. Men fremst av alt onkel Ramon, en Mephisto-aktig skikkelse som en gang var genierklært musiker, men hvis skaperkraft nå er vendt til svartebørshandel og infamt og ondsinnet intrigemakeri. Spesielt rettet mot Gloria, gift med Ramons krigsskadde bror, som tilbringer dagene utstrakt på senga mens hun anstrenger seg for å tenke - «kanskje for første gang i sitt liv».

Sult

Det er mye tragikomikk i denne boka, som også, lik en annen byroman om sult, er et dypdykk i sultens irrasjonalitet. Som når Andrea bruker sin månedlig utbetaling på dyre blomstergaver og konfekt for så å sulte resten av måneden.

Hennes stadig forverrede tilstand er svært godt beskrevet, spesielt hennes etter hvert deliriske vandringer i Barcelona, byen som her skildres med et kjærlighetshat.

Portrettet av Andrea er samtidig et kunstnerportrett og en skildring av et kunstmiljø. Heller ikke dette uten komikk, der rikmannssønnene med stort alvor sitter og etterlikner Picassos forvridde skikkelser.

Grundig jobb

Fremst av alt er det en stilistisk intensitet i denne boka, med svært maleriske miljø- og naturskildringer som forsterker stemningene og de groteske familiescenene, som når «En rad mørke skyer begynte å drive med langstrakte fingre over himmelen».

Samtidig reflekteres det rundt skam, kjærlighet som driver en til vanvidd, alt som holdes skjult, men der «de smerteligste og best bevoktede hemmelighetene kanskje nettopp (er) de alle i våre omgivelser kjenner best til».

De mange bildene og den erkespanske stemningen kan ikke ha vært lettoversettelige for Kari Näumann, som må ha gjort en grundig jobb.