Hva er essensen av et menneske? Kan en androide noensinne bli noe annet enn en menneskeliknende maskin? Dens kunstige intelligens kan overmanne og utkonkurrere oss når som helst på hurtighet, logikk, fleksibilitet, minne og tenkeevne generelt. Men kan den erstatte oss?

I Kazuo Ishiguros nye roman «Klara og Solen» - hans første etter Nobelprisen i 2017 - utforsker han fenomenet kunstig intelligens.

Jeg-personen Klara er en såkalt KV (modell B2), kunstig venn, som kan kjøpes i butikken til trøst og selskap for ensomme barn og unge. Klara går på solenergi, har mørkt hår og ser litt raff og fransk ut. Hun står i utstillingsvinduet og håper at en potensiell kunde vil velge henne framfor en av de nyere og mer avanserte B3-modellene.

Minner om McEwan

Klara kommer ferdig programmert fra fabrikken og er utrustet slik at hun kan observere og kopiere følelser og reaksjonsmønstre hos levende mennesker. Hun er likevel ingen dusinvare. Unik, ifølge forhandleren. Ishiguro, som har skrevet romanen fra Klaras perspektiv, har gitt henne umiskjennelige fellestrekk med butleren fra romanen «Resten av dagen» (1989). Klara er underdanig og selvutslettende overfor sin eier, den 14-årige, sykelige Josie.