Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Dypt nok

Madrugada er jevnheten selv.

CD: Det har liksom ligget i kortene at «The Deep End» skal være Madrugadas suverene albumformtopp: En fullendt utgave av alt bandet har stått for og prøvd på. Det barnesykdomsfrie og store albumet - selveste «Madrugada IV». Spilt inn med navngjetne George Drakoulias bak spakene i Englenes og Syndens By, og anført av en uimotståelig førstesingle i «The Kids Are On High Street» - den R.E.M.-duftende bensinen som antente albumbålet som nettopp er beskrevet.

Ingen devaluering

«The Deep End» er likevel ikke ubetinget, automatisk og umiddelbart Madrugadas beste album av den grunn. Misforstå meg rett: Det er lite i veien med bandets fjerde plate, men de har laget veldig gode plater før også, og de er fortsatt for gode til å bli devaluert av en skarve 2005-hype:

«Industrial Silence» er og blir et usedvanlig sterkt førstealbum, kanskje en av de to-tre beste debutskivene i norsk rock. Deres orientering mot et mørkere, råere sound på «Grit» (2002) var også smartere, mer velfundert og mer vellykket enn tilhengerne av bandets mer episke klangrock fikk med seg, eller ville anerkjenne.

Skifter skinn

«The Deep End»s største triumf utover «The Kids Are On High Street» og et glassklart, fokusert sound, er at albumet igjen viser at Madrugada kan krype inn og ut av ulike skinn med en naturgitt eleganse, på samme måte som man fant gromballaden «Majesty» inni ellers aggressive, strupeangripende «Grit». «The Deep End»s varierte stemningskurve og hvileløse leting etter enda flere rockhistoriske kroker å markere revir i, er en oppvisning i allsidighet og reflektert hvileløshet. Bandets spesiale, det slepne balladeri, blir utspedd med for eksempel flamencorock («Stories From The Streets») og brummende, skarp blues («Running Out Of Time», «Ramona»). Det piskende latinopunk-statementet «Hard To Come Back» gir med sitt spanske hylekor og forløsende refreng litt den samme vibben som U2s «Vertigo»-single fra i fjor.

Jevnt felt

I denne anmelders ører er summen av godbitene likevel ikke så høy som forventningene tilsier, uten at det betyr noe annet enn at jeg fortsatt holder debuten som bandets beste plate. «The Deep End» mangler først og fremst et par skikkelig konkurrenter til «High Street». For å bruke en sportsmetafor: alle låtene henger med i feltet, men det er et stykke fram til den enslige lederen. På den annen side: dette er et tett og godt album fra et band som er i ferd med å skjemme oss bort med sin jevne kvalitet. Og Sivert Høyems stemme blir bare bedre og bedre. En stor verdi i seg selv.