<strong>KLAR FOR PRIS:</strong> Vigdis Hjorth har bortimot 20 romaner på samvittigheten. Med «Er mor død» er hun sterkere enn noensinne. Nordisk råds litteraturpris burde være selvskreven i år. Foto: NTB Scanpix
KLAR FOR PRIS: Vigdis Hjorth har bortimot 20 romaner på samvittigheten. Med «Er mor død» er hun sterkere enn noensinne. Nordisk råds litteraturpris burde være selvskreven i år. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Dypt rystende

Vigdis Hjorths modermord.

Publisert
Sist oppdatert

BOK: «Det er ikke i virkeligheten som i Bibelen, at når det fortapte barnet vender hjem, blir det laget fest for», erkjenner hovedpersonen i Vigdis Hjorths nye roman «Er mor død». Den fortapte datteren heter Johanna; hun er kunstneren som har brutt med familien sin for 30 år siden og nå vender hjem for å gjøre opp med sin mor.

«Er mor død» er et morsoppgjør det slår gnister av. Riktignok har Virginia Woolf hevdet at det er enhver forfatters oppgave å ta livet av «engelen i huset», altså hun som skulle sveve som en engel gjennom huset og dekke alle mannens og barnas behov. Vigdis Hjorth skriver at «en mor er et mord uten d». Men jeg leser «Er mor død» mer som et langsomt, reflektert, delvis motvillig, men nødvendig modermord, enn som en blodig tilintetgjørelse. Det er dypt rystende, brutalt ærlig, og klokt tenkt.

Kunstnerens rett

Hjorth har reflektert over morsrollen i tidligere romaner, som i «Hva er det med mor» fra 2000. Egentlig var «Arv og miljø» (2016) mer et morsoppgjør enn farsoppgjør, der hovedpersonen Bergljot bebreidet sin mor for å fortie, bortforklare og fornekte farens overgrep. «Er mor død» er ingen fortsettelse av familiefeiden rundt «Arv og miljø». Men den nye romanen kan leses inn i debatten om såkalt virkelighetslitteratur. Her forfektes kunstnerens rett til å titulere verkene sine med ord som barn, mor, far og familie, selv om «hennes faktiske mor, far, familie vil kunne komme til å tolke dem som avbildninger av seg selv».

Akkurat her ligger årsaken til konflikten mellom Johanna, moren og søsteren Ruth. En bebreidelse fra Ruth i en epost oppsummerer saken slik: «Du har stjålet mors liv, levert verden en fortelling om mor det ikke er belegg for …»

Johannas «svik» har bakgrunn i at hun hoppet av fra jusstudiet, brøt ut av ekteskapet og flyttet til USA med kunstneren Mark som hun hadde møtt på et akvarellkurs. Johannas strenge advokatfar fordømte all virksomhet rundt det han med borgerlig bergensk arroganse omtalte som Brunst- og brotverksskolen. I hele Johannas oppvekst hadde han hånet barnets tegneferdigheter og hevdet at hun hadde en «forvridd hjerne».

Skandalen, slik familien ser det, topper seg idet den etablerte billedkunstneren Johanna på en mye omtalt utstilling hjemme i Norge, viser verkene «Barn og mor 1 og 2». Formatet er stort og motivet er en mor med svarte, imploderende øyne i det ene hjørnet og et sammenkrøpet barn i det andre, mens den mørke skyggen som faller over dem begge, er en mann i advokatkappe. Det sparsomme kontakten mellom familien i Norge og datteren i USA brytes.

Hun kommer ikke hjem til farens begravelse heller. Det skal gå 30 år før hun er tilbake i hjemlandet. I mellomtiden er hun blitt enke, har en voksen sønn og et barnebarn. Nå har hun noe hun vil spørre mor om. Men mor svarer ikke. Ikke på brev, ikke på telefon.

Spionerer og fantaserer

Romanen fortelles i jeg-form. Johannas innledende selvransakelse, minner og planer om mulig forsoning, veksler med fantasier om hva mor er blitt til etter alle disse åra. Hun får ingen kontakt, er henvist til å gjette og smugtitte på gamle damer hos frisøren og på gata. Hjorths skarpe observasjoner dikter opp en mor med ord, maner henne fram, skrøpelig over sleipe høstblader og hålke. Gradvis blir tilnærmingen tettere. Johanna blir besatt av å møte mor, spionerer på henne, følger etter mor og Ruth til fars grav, gjemmer seg i buskene mens hun observerer de to skikkelsene – mor og søster i allværsjakker – de «likner døden i en Ingmar Bergman-film, en klosset og klønet, skjev og sliten død …»

Johannas tilbakeblikk på barndommen blir stadig skarpere og mer erkjennende. Fra å være den som mor kalte «spesiellejenta mi», ser hun at mor begynner å fornekte talentet hennes og forsøker å støpe henne i familiens og konvensjonenes normalitetsform. Hva skyldes denne svakheten hos mor? Denne skammen og feigheten som hun vil overføre på datteren, men som datteren skal komme til å bryte ut av. Hvilken livsløgn har umyndiggjort moren?

Vigdis Hjorth skaper en Johanna drevet av en eksistensiell sannhetssøken som er kraftfullt og intelligent beskrevet. Den intense gravingen i fortida, jakten på definerende episoder og konsekvenser, oppleves nesten som en thriller. Romanens mørke griper deg, men er ikke uten de befriende «hjorthske» assosiasjonssprangene, som når hun parafraserer en Paul Simon-låt: «Det er mange måter å forlate moren sin på, mer enn 50», eller antyder at Bibelen er skrevet av foreldre for å holde avkommet på plass.

Den litterære utforskingen av mor-datter-forholdet i «Er mor død» er både allmenngyldig og modig – og levert med språklig bravur og stilistisk sikkerhet i sedvanlig Hjorth-kvalitet.

.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer